Alle SKAL med!!!

Karita Bekkemellem vil ha vestkantfruene ut i jobb. Norge trenger dem i arbeidslivet er hennes beskjed. Nok en gang viser sosialistene sin tankegang om at staten vet hva som er best for deg. Slagord av typen "Alle SKAL med" er mantraet, mens individets frihet blir sett på som et onde. Det er ikke måte på hva sosialistene skal bry seg med i sin evige søken etter det perfekte gjennomregulerte samfunn. Om det hadde vært så veldig lønnsomt for Norge å få konene til menn som jobber 16 timers dager ut i arbeidslivet er vel også tvilsomt. Samlivsproblemer og barn som ikke fungerer i samfunnet som følge av manglende oppfølging har også en kostnad, men så langt har selvsagt ikke Bekkemellem og andre sosialister evnen til å tenke.

Biodrivstoff, motorvei til katastrofe

Det er sjelden jeg blir skikkelig sint, men når brødhuer prøver å fremstå som vismenn, slik Jens Ulltveit Moe tydeligvis hadde til hensikt på dagens TV2 nyheter ja da får jeg virkelig vrangsiden ut. Han prøver å fremstille det som om biodrivstoff er nødvendig for å redde kloden fra miljøproblemene, og videre at man i den sammenheng må godta noen små ofre, som for eksempel millioner av fattige som dør av sult. Han har selvsagt en svært god hensikt bak det hele, han ønsker jo bare å redde kloden, og for å få til det må man være villig til å akseptere noen ofre. En ting er at det er fullstendig moralsk forkastelig å fremme et slikt synspunkt, men når Ulltveit Moes påstander i tillegg er fullstendig på jordet sett både fra et miljøperspektiv og et samfunnsøkonomisk perspektiv så blir det hele svært opprørende.

Jeg innbiller meg at undertegnede og Ulltveit Moe er enige i at maksimal utnyttelse av samfunnets ressurser bør være en grunnsten for hvordan vi organiserer samfunnet. Da det er i de fleste kapitalisters interesse at det finnes et godt fungerende marked også i morgen er det nødvendig å utnytte samfunnets ressurser på en bærekraftig måte. Dette tror jeg også Ulltveit Moe mener, men allikevel bommer han på mål med mer enn ett jorde han treffer ikke engang kloden. Først et par fakta om det sagnomsuste biodrivstoffet:

* Subsidieordninger i for eksempel USA fører til at det ikke er de mest energieffektive plantene som brukes til å lage biodrivstoff. I USA er det i første rekke mais som er tilgodesett av statlige ordninger, dette fører til mangedoblingen av prisen på fattige mexicaneres vanligste matkilde tortillas som Ulltveit Moe mente var ok. Fakta er at for å lage en gallon med biodrivstoff fra mais må man bruke over en gallon med drivstoff. Man har da statlige subsidieordninger som fører til vanskeligere kår for fattige, og en ufattelig energikrevende prosess for å få frem "miljødrivstoff".

* Et av kronargumentene for biodrivstoff er at det er CO2 nøytralt da utslippene som en følge av biodrivstoff er en følge av naturlige sykluser, men for at det skal være det må man ikke legge beslag på større områder til landbruk enn man gjør i dag. Et område med dyrket mark slipper ut mer CO2 enn et tilsvarende skogområde grunnet den intensive driften som nødvendigvis må foregå på området for å få det lønnsomt. I Sverige vil man satse hardt på biodrivstoff som blir fremstillt fra trevirke. Dette fører til at man driver en langt mer aktiv hogst av skogen enn det man ellers ville gjort, noe som igjen fører til økt utslipp av CO2. Det blir ikke CO2 nøytralt når du over en 10 års periode hogger ned 10 trær i steden for ett, selv om du planter et nytt tre for hvert du hogger ned. Et stort tre binder nødvendigvis mer CO2 enn et lite tre, og når du hele tiden planter nye småbusker og hugger dem så fort de er av rimelig størrelse vil skogen totalt sett binde mindre CO2 enn den ellers ville gjort.

* De siste 20 årene har mengden mat man får ut av et mål dyrket mark vært relativt stabilt (I motsetning til den eksplosive veksten som skjedde fra den industrielle revolusjonen og fram til denne perioden), og selv om man de neste årene skulle få til en dobling av matubyttet ville man ikke gjøre noe annet enn å møte den økende etterspørselen som følge av den kraftige befolkningsveksten til 10-12 milliarder mennesker som demografiske fremskrivninger viser. Store områder med dyrket mark til biodrivstoff vil derfor føre til større press på matvareprisene, og da den industrialiserte verden alltid vil ha større betalingsevne enn fattige i u-land er det ikke noe stort spørsmål hvem som blir taperne. Dette var greit for Ulltveit Moe, men ikke for meg, verken fra et moralsk eller økonomisk perspektiv.

Hvorfor det er moralsk galt å la millioner og muligens milliarder sulte for at du og jeg skal få kjøre rundt i bilene våre regner jeg med at alle oppegående mennesker forstår. Fra et samfunnsøkonomisk synspunkt er det også rimelig enkelt. Det er beregnet kostnader for hvor mye det vil koste oss å redusere klimagassutslippene til anbefalte nivåer, og det er snakk om et beløp som omtrent tilsvarer den nåværende globale økonomiske vekstraten for et år. Det å dyrke biodrivstoff i store kvanta vil som allerede nevnt bli kostbart da det vil kraftig øke matvareprisene. En kraftig økning i matvareprisene vil bety at alle må bruke en større del av sin inntekt på mat istedenfor andre ting som kan fremme økonomisk vekst.

Det vil svekke u-lands vekstevne som en følge av deres befolknings nedsatte arbeidsevne. Det vil også gå hardt utover land med en befolkning som er i ferd med å gå fra å leve på et eksistensminimum til en tilværelse der de har penger til overs. De vil gå tilbake til eksistensminimum og vil ikke ha muligheten til å skape sine egne arbeidsplasser og investere slik de ellers ville gjort, noe som kraftig hemmer den økonomiske veksten i land med befolkninger i en slik situasjon Dette vil igjen føre til høyere priser på importvarer da det vil være en mindre arbeidsstyrke til å ta over som verdens fabrikk etter hvert som også Kina og India blir "dyre" land å produsere i som følge av den generelle velstandsøkningen som vil foregå der. I tillegg vil man få mindre eksport enn man ellers ville fått som en følge av den lavere økonomiske veksten i u-land.

Det er også naturlig å tro at en slik matvarekrise ville ført til en ytterligere økning i terrorisme og konflikter. Dette vil hemme den økonomiske veksten som en følge av økte ødeleggelser og økte kostnader til sikkerhet, som på grunn av folks langt fremskredne paranoia langt overskrider kostnaden av de fleste terrorangrep. Det er også sannsynlig å tro at innbygerne i utviklingsland vil miste sin tiltro til kapitalismen som økonomisk system dersom man lar dette skje, noe som vil bane veien for alternative ideologier av lite ønskelig art, både samfunnsøkonomisk og demokratisk. Sikkerhetsfirmaer og Landbrukssamvirket vil sitte igjen som vinnerne, mens verdens befolkning og økonomi vil være taperne. Det samfunnsøkonomiske tapet på lang sikt vil bli enormt.

Jeg kan godt forstå Ulltveit Moe. Han har investert stort i biodrivstoff og ønsker å maksimere sin egen profitt slik enhver kapitalist burde gjøre, men han viser gjennom sine uttalesler at han nok er best på å maksimere sitt eget oversudd, ikke samfunnets. Løsningene ligger ikke i biodrivstoff, de ligger i skatter og avgifter på klimagassutslipp som automatisk vil vri forbruket over i mer miljøvennlig adferd. Ingen har per i dag svarene på hvilke tiltak det er som vil vise seg som de mest lønnsomme, men innfører man de riktige insentivene kan man være sikre på at markedet vil finne løsningene.

There and back again, a tale by Stein Erik Hagen eller?

Stein Erik Hagen er en mann som i løpet av sitt liv har foretatt en klassereise fra kjøpmannssønn til norsk "adel". Fra normale kår til Forbes liste over verdens rikeste. Han har som seg hør og bør også støttet det gamle borgerskapets parti Høire, og lagt om dialekten til de nødvendige nu og efter. De senere år har han også villet fremstille seg som en person med royal tilkytning og adelige røtter, giftet seg med det fineste du kan finne innen norske familier og flyttet til Norges kanksje eneste virkelige slott, men nå har han tydeligvis innsett at han er blitt gjennomskuet.

Først gnålte han med at han ikke lenger ville støtte Høire, visstnok fordi de ikke hadde fjernet formueskatten. Det faktum at Høire lenge har jobbet for dette, og at det er vanskelig å gjennomføre saker så lenge du ikke har parlamentarisk flertall er selvsagt en bagatell som herr Hagen ikke trenger å nevne seg ved. Det er muligens andre grunner som ligger bak den negative holdningen til Høire, men jeg vil for saklighets skyld ikke tilegge ham mer personbaserte og følelesladete grunner for den plutselige fiendtligheten. En mann som ikke tør å stå for selvportretter malt av ham så fort han hører det blir hvisket kritiske ord om kunstens fortreffelighet, selv om han tidligere hadde sagt hvor stårlende fornøyd han var, vil selvsagt ikke la seg påvirke dersom enkelte individer i partiet som er ment å støtte hans syn og interesser gjør eller sier ting som ikke er i samsvar med god borgerlig norm og etikette. Jeg vil selvsagt ikke insinuere at det er slike motiver som ligger til grunn for Hagens voldsomme utbrudd, men om det fullstendig kan utelukkes er jeg desverre tvilende til.

Derefter gir han altså den nette sum av to millioner kroner til Fremskrittspartiet, og det er her jeg blir så glad. Endelig viser han sitt sanne jeg. Han har endelig insett at han burde støtte alle grilldress- og campingvognelskende mennesker som tross alt har kjøpt pølsene hans og gitt ham den rikdommen han nå nyter så godt av. Han har rett og slett gitt tilbake til sine egne, og det står det respekt av. Er det noe jeg misliker sterkt her i verden så er det folk som prøver å fremstå som noe annet enn det de er, og således har herr Hagen i lengre tid hatt en lav aksjekurs hos undertegnede. Imidlertid slutter ikke denne historien om en klassereise fra arbeider til adel og tilbake til arbeiderne igjen på en så lykkelig og ukomplisert måte. Å nei da, herr Hagen måtte jo finne på noe skikkelig lurt slik at borgerskapet ikke skulle tro han hadde forlatt dem, og at det bare var snakk om et midlertidig besøk hos gamle venner for å vise sin avsky mot Høires politikk. Så hva slags genistrek kommer Hagen opp med? Jo han vil skrive en kronikk, en slik skikkelig lang en der han viser sin intelektuelle vidd og visjon. Han skriver en kronikk om høykostnadsringen.

Jeg har tidligere utrykt min skepsis til om en slik høyhastighetsring vil være samfunnsøkonomisk lønnsom og om den vil være det miljømirakelet man prøver å fremstille den som, men slike motforestillinger er ikke å finne hos herr Hagen. Det er jo også noe underlig at han kommer med denne kronikken nærmest dagen etter at han bekjentgjør sin støtte til Frp med tanke på at Frp er det eneste partiet på Stortinget som har gått i mot utredning av høyhastighetsringen og som er Norges eneste miljøfiendtlige parti, eller? Selvfølgelig er det ikke det. Når han først har forstått at det er Frp som er partiet for ham må han jo også oppføre seg som en ekte Frper, nemlig med sviktende argumenter og lite konsekvent tenkning. Det er rett og slett godt å se at han har kommet hjem til sine egne, og jeg gleder meg allerede til kronikken der han skriver varmt om hvorfor vi burde pøse inn et par hundre oljemilliarder til i den norske økonomien per år, og om fortreffligheten for miljøet dersom vi kutter bensinavgiften med 6 kroner. Han påstår jo selvsagt at dette er på grunn av Frps flotte og klare standpunkt mot formueskatt, men også her skurrer det litt. Det er greit at herr Hagen vil spare 150 millioner i formueskatt per år ved at denne blir fjernet dersom Frp kommer til makten, men ved at man samtidig sprøyter inn oljemilliarder så skaper man jo tilstander i Norge som ikke er gunstige for norsk næringsliv. Det hjelper ikke stort å spare 151 millioner i formuesaktt hvis aksjeverdien på selskapene dine halveres på grunn av eskalerende kostnader og fullstendige bonanza tilstander i økonomien du lever av. Det gir et ganske stort netto tap nemlig, og dette håper jeg herr Hagen forstår, hvis ikke har han jo virkelig kommet til rett sted.

Nei som sagt det er flott at han har kommet hjem, for jeg ville jo aldri mistenke ham for å ha skiftet parti fordi noen tråkket ham litt for kjært på tærne, og tok medieoppmerksomhet som egentlig var hans, eller at noen i Høire ikke hadde helt de samme politiske prioriteringer som ham selv, men dersom dette skulle være tilfelle har jeg et godt råd. Jeg har hørt rykter om at du har en svært stor seilbåt herr Hagen, kanskje du skal ta med deg de nye meningsfellene dine på den å seile "into the west" som Annie Lennox synger når Frodo reiser til det hinsidige etter å ha fått et banesår av ondskap som aldri helt har leget. Jeg forstår det om du føler det på samme måte, og en slik reise ville jeg ha stor respekt for. Har hørt at dine meningsfeller har en stor koloni i sydligere strøk i et område kalt Spanien, kanskje dette kan være ditt paradis? Jeg gir deg gjerne himmelretningen dersom det skulle være nødvendig. Det er nemlig en ting jeg ikke klarer å tolerere, og det er falske mennesker med skjulte agendaer og motiver. Vi trenger folk som står for det de mener, og som kjemper for det, falske prekener har vi mer enn nok av.

Fattigdomsfellen

The Economist skriver i sin siste utgave om ekteskap i USA. Konklusjonene er entydige og kanskje ikke spesielt overraskende. Folk som er oppvokst i hjem med stabile forhold og to foreldre har langt større sannsynlighet for å selv få et vellykket ekteskap, høyere utdanning og god inntekt. Barn av enslige unge mødre har en svært stor sannsynlighet for å selv bli en enslig ung mor, med lav inntekt og ustabile forhold. Desverre er nok disse tallene i stor grad også overførbare til Norge, selv om forskjellene nok ikke blir like ekstreme, som en følge av at vi generelt har mindre forskjeller i samfunnet. Det hele munner for meg ut i det som er et av samfunnets største problemer. Den vedvarende reproduksjonen av sosiale forskjeller.

I artikkelen blir hovedpoenget at det er viktig at par holder sammen, og evner å løse sine konflikter på en god måte. Dette er selvfølgelig viktig, og alle barn burde ideelt sett vokst opp i hjem med to foreldre i et harmonisk samliv for å få de beste muligheter. Imidlertid er det svært lite sannsynlig at samfunnet kan gjøre stort for å sørge for lykkelige ekteskap. Rådgivning og konfliktsløsningskurs er vel og bra, men om det drastisk kan redusere antall skilsmisser stiller jeg meg tvilende til. Det finnes bare en arena hvor samfunnet som helhet har en realistisk mulighet til å påvirke individene til å bli selvstendig tenkende mennesker som selv kan avgjøre hva slags liv de vil leve og hvordan de vil leve det. Dette er selvsagt skolen, og det er her vi må sette inn ressursene dersom vi skal skape et samfunn der alle har like muligheter til å lykkes.

Vi trenger en skole som gir et godt tilbud til alle uavhengig av foreldrenes bakgrunn og utdannelse. Manglende leksehjelp er en av de viktigste tingene barn fra ressurssvake hjem lider under. Vi kan ikke være redde for å stigmatisere folk ved å putte barn i grupper etter ferdighetsnivåer, og vi må la barna få undervisning som er i samsvar med den enkeltes kunnskaper og evner. Aps enhetsskole må avgå med døden, og man må innse at ulike individer krever ulik undervisning. Når barn ikke lenger føler at de mestrer stoffet så har de så vanvittig lett for å gi opp, og det er her vi i dag feiler med vår generelle undervisningsform. Dersom man skal bekjempe reproduksjonene av de sosiale forskjellene og dermed fattigdom, burde vi derfor innføre en heldagsskole som har muligheten til å sørge for oppfølging av den enkelte over en lengre tidsperiode, og som tilpasser seg den enkeltes behov. I en verden der den globale konkurransen blir stadig hardere vil det ikke bare være galt ovenfor individene å ikke gi dem de beste muligheter, men det vil heller ikke tjene samfunnet. "Lov å lykkes" sier man, men vel så viktig som lov til å lykkes er forutsetninger for å lykkes. Det håper jeg samfunnet snart forstår.

Leksehjelp fra eksperter

I en hektisk eksamenstid er det godt å se at det er mange som vil komme med en hjelpende hånd, ja selv Vigrid vil nå hjelpe barn og unge med leksene samme om de er 11 eller 32 som Tore Tvedt sa det. Jeg tror nok at de svarene undrende sjeler får av å henvende seg til Vigrid blir kreative, men det er nok "desverre" slik at man i historietimene ikke blir belønnet for å være kreative, men for å forstå og huske viktige hendelser som har skjedd på et tidligere tidspunkt. Jeg vil i samme slengen oppfordre skolebarna til å spørre Nord-Korea om hvordan kapitalisme fungerer og Burma om demokratiets fortreffeligheter.

Det er to grupper jeg kommer på i farten som aktivt prøver å rekruttere barn for å få nye medlemmer, tobakksindustrien og ekstreme organisasjoner med lavpannede idelogier. Det er en meget enkel grunn til at de må rekruttere denne gruppen. Du må være dum og uvitende for å kunne finne på å være intressert. Det er forbudt å selge røyk til personer under 18 år, og på samme måte burde Vigrid ha forbud mot å drive med aktiviter rettet mot mindreårige.

Russland, en fallert kjempe med store komplekser

De siste ukene har vært fulle av nyheter om vår store nabo i øst. Uroen over rakettutplasseringene i Øst-Europa, nyhetene om at Russland vil trekke seg fra nedrustningsavtalen CFE, Boris Jeltsins død og opptøyene rundt Estlands flytting av en statue til minne om den røde armes innsats i 2.verdenskrig. Alle har de vært tankevekkende hendelser, men desverre har disse tankene vært av negativ art, og det blir stadig klarere at Russland beveger seg i feil retning.

Dersom Russland hadde vært en mann hadde han for øyeblikket befunnet seg enten på psykiatrisk klinikk eller i fengsel. Kompleksene over å ha tapt den kalde krigen, og ha mistet store deler av det sovjetrussiske imperiet virker ennå større enn landets enorme størrelse. Stadig oftere får vi se eksempler på bøllete oppførsel der de stenger av energiforsyningen for å oppnå politiske og strategiske mål ovenfor sine tidligere satelittstater. Den stadig økende makten som landet har gjennom sin raskt voksende økonomi og ressursrikdom blir brukt på lite konstruktivt vis, og de legger seg opp i andre lands indre forhold på en måte som bare bøller kan.

Det er også trist å måtte konstatere at det unge russiske demokratiet trolig døde med Boris Jeltsin. 90-tallet var en periode med en frihet som russerne aldri hadde sett maken til, og som de sannsynligvis heller ikke vil være i nærheten av i nær fremtid. Myndighetene slår nå ned den minste demonstrasjon, all form for kritiske meningsytringer mot Vladimir Putins regime er forbundet med stor fare, og alle valg virker avgjort på forhånd, men er det riktig å gi Jeltsin skylden for at demokratiet feilet? Jeltsin gjorde vanvittig mye dumt som president, men forutsetningene var jo også rimelig håpløse. Når det meste av ditt lands industriproduksjon er svært ulønnsom, oljen som du er avhengig av inntektene fra gir lave priser, korrupsjonen er enorm og du sliter med vanvittig store sosiale problemer er det ikke rart du mislykkes som statsleder. Det å gå fra kommuniststat til kapitaliststat har ikke vært lett for noen, og Russland hadde de klart dårligste forutsetningene for å gjennomføre en vellykket overgang.

Det er synd at russerne i dag tydeligvis ser likhetstegn mellom demokrati, fattigdom og kaos. Putins enorme popularitet på tross av et stadig mer autoritært styresett viser at demokratiet ikke klarte å vinne en avgjørende plass i russernes hjerter. Putin har fyllt opp de russiske lommebøkene med rubler, og reetablert Russland som en stormakt i verden. På denne måten har han stillet ropene om folkestyre, men er den nye velstanden egentlig hans fortjeneste? Svært mye av reformarbeidet som i dag er avgjørende faktorer for Russlands vekst ble gjennomført eller startet av Jeltsin, videre har en enorm prisoppgang på olje og gass sørget for en inntektsoppgang som minner mer om en lottopremie enn dyktig politisk håndverk.

Russlands politikk ovenfor de tidligere sovjetrepublikkene og den nye opprustningen av militæret reiser alvorlige spørsmål om man har tenkt til å bruke energi og soldater for å få så mange som mulig av disse republikkene i egen kontroll igjen. Hviterussland er sakte i ferd med å kveles gjennom høye energipriser, mens man i Ukraina oppmuntrer den russiskdominerte østlige delen av landet til å løsrive seg for å enten direkte eller indirekte innlemme den i Russland. Den storstilte opprustningen av forsvaret handler muligens i stor grad om å gjenreise tapt nasjonal stolthet, men i et land med så enorm fattigdom, alkoholisme og dårlig infrastruktur finnes det rimelig mange mer konstruktive formål å bruke sine midler på. Økonomisk er også russerne på vei i feil retning, med stadig større statseide foretak som kontrollerer nøkkelindustriene, og økt korrupsjon som en følge av det stadig mer autoritære og lite gjennomsiktige styresettet.

Desverre for russerne, og muligens heldigvis for resten av verden kan deres nye storhetsperiode bli kortvarig. Den demografiske kollapsen som skyldes svært lav fødselsrate og høy dødelighet på grunn av alkoholmisbruk og dårlig levestandard fører til at den russiske befolkningen minskes med nesten en million mennesker i året. Et land med stadig færre arbeidstakere, stor korrupsjon, enorme forskjeller mellom fattige og rike og ineffektive bedrifter som følge av statlig styring skal ikke møte på særlig store problemer før det sier stopp. Videre ligger det en mye sterkere kjempe i øst enn dem selv nemlig Kina, som kan vise seg å bli en langt større utfordring for russerne enn det EU og tidligere sovjetrepublikker noensinne kan bli. Det er synd at russerne tror at man blir en dominerende spiller i verden gjennom konfrontasjon og autoritært styresett, men jeg er redd de må få nok et slag i trynet før de kanskje forstår at det er demokrati, diplomati og frie markeder som er avgjørende for å kunne være en fungerende stormakt over lang tid i den globaliserte verden.

FNs klimarapport. Kutte hjemme eller ute?

Verdens oppmerksomhet om været er på vei gjennom skyene. I Norge svarer norske velgere i langt større grad enn før at klima er enn av de viktigste sakene som avgjør deres politiske standpunkt. Vi er endelig blitt enige om problemet, men hvor er løsningen?

Ap vil kutte ved å kjøpe CO2 kvoter i utlandet, mens SV og KrF vil kutte de nasjonale utslippene. For meg er det fullstendig uviktig hvor det kuttes, bare det kuttes. De politske partiers ønsker om å overby hverandre fører imidlertid ikke noe godt med seg. Forslaget om å forby salg av rene bensin og dieseldrevne biler i Norge er lite gjennomtenkt, og ikke gjennomførbart. Det krever at bilindustrien kommer med miljøvennlige modeller innen alle bilsegmenter som er konkurransedyktige og driftssikre. Norge må nok desverrre innse at de er et svært lite marked for bilindustrien totalt sett, noe som gjør vår påvirkningskraft minimal. Det eneste et slikt forbud ville ført til er at vi dramatisk ville redusert vår konkurransekraft som en følge av at vi ikke har kjøretøyer som er på høyde med våre konkurrenter. Denne typen forslag kommer det alt for mange av, og jeg får ofte inntrykk av at det ikke er så viktig med gjennomførbarhet bare det er nytenkende og stort. Den tankegangen må vi bort fra. Vi trenger pragmatiske løsninger som gavner samfunnet, så på spørsmålet om hvor vi skal kutte er svaret enkelt. Kutt der det er billigst.

I Norge har vi to svært store utslippsfaktorer til CO2. Disse er industri og olje og gassvirksomhet. Den kraftkrevende industrien er i dag Norges enkeltstående største CO2 versting, og denne bransjen holdes kunstig i live gjennom subsidierte kraftpriser. Hovedgrunnen til at slik industri ble etablert her var at vi hadde så vanvittig mye kraft, og at vi var uten mulighet til å bruke den eller eksportere den. Dette er ikke tilfellet i dag, og vi har mistet vårt fortrinn innen kraftkrevende industri, og burde overlate denne produksjonen til andre som har dette fortrinnet, som for eksempel Island og Qatar. Ved å kutte subsidiene vil vi øke vår egen profitt, samtidig som vi reduserer våre utslipp med cirka 20%. Dersom målet skal være 30% reduksjon vil det da være mest hensiktsmessig å gjennomføre de restrerende kuttene utenfor våre grenser. Det hjelper ikke at vi innstallerer sparepærer og resirkulerer når u-landene åpner forurensende kullkraftverk hver dag.

Globalt samarbeid vil uansett være avgjørende for om vi lykkes i å kunne gi kloden videre til våre etterkommere i en stand som gjør den til et godt sted å leve. Globale minimumstandarder for utslipp innen bil-, fly- og kraftindustrien er avgjørende for at vi skal lykkes. Det trenger ikke å være verken vanskelig eller dyrt, bare vi tenker smart. Politikerne skal ikke bygge kostbare poltiske klimasymboler over seg selv. De skal bygge et samfunn som fungerer også i morgen.

Statlig eierskap? Tja.

FrP og Høyre har foreslått at man skal selge seg ned i en rekke bedrifter som Statoil, Hydro, Telenor og Yara, men er det egenltig lurt? Et grunnleggende prinsipp for mine politiske standpunkter er at jeg ønsker at man skal maksimere utnyttelsen av samfunnets ressurser. Grunnlaget for å privatisere er at erfaring viser at en bedrift eiet og styrt av private virker mer effektivt og skaper større verdier for samfunnet enn om bedriften hadde vært styrt av staten. Historien viser også at de firmaene med størst verdiskapning er de som er eiet og styrt av familier og enkeltpersoner som Agnelli, Rockefeller, Ford og Wallenberg. Disse har vist en evne til å kunne tenke ekstremt langsiktig og være innovative og gode eiere. I Norge har vi desverre svært få slike investorer, og de vi har er ikke rike nok til å kunne investere nok i de statseide selskapene til å få kontroll. Dette betyr at kjøperne av andelene staten selger først og fremst ville bli internasjonale investeringsbanker og globale fond, som ikke er en mer langsiktig eller bedre eiere enn det den norske stat har vist seg å være i børsnoterte selskaper.

I dag er de fleste av firmaene som det er snakk om å selge seg ned i notert på Oslo børs, og de styres etter bedriftsøkonomiske hensyn. Det er ikke noe grunnlag for å påstå at et firma som Statoil eller Telenor hadde vært drevet på en bedre måte dersom staten ikke var eier, noe som også reflekteres i aksjekursene og sammenligning av profitt med de statseide bedriftenes konkurrenter. Så hva vil konsekvensene av et statlig nedsalg bli? Staten vil få x antall milliarder, men disse vil ikke kunne brukes til investeringer slik Frp foreslår, da det ikke finnes ledige ressurser i samfunnet til dette. Salgsinntektene må dermed investeres i utlandet på samme måte som oljefondet. Videre vil en redusert eierandel i selskapene føre til at utbyttene staten tar ut av selskapene blir redusert med samme prosentsats som man selger seg ned med. Da den store majoriteten av de nye eierne i selskapene ikke skatter til Norge, vil dette føre til direkte tap av inntekter. I 2007 er utbyttet fra de statseide bedriftene på 30 milliarder kroner. Dette vil bety at man enten må bruke mer oljeinntekter, øke skattene eller kutte i utgiftene for å kompensere for nedgangen i aksjeutbytter. Alternativ 1. og 2. er skadelige for norsk økonomi, mens 3. er politisk urealistisk.

Den nåværende regjering har imidlertid til hensikt å drive aktiv næringspolitikk, men de har så langt ikke vist noen evne eller vilje til å endre politikken om at de børsnoterte selskapene skal få styre seg på en profittmaksimerende måte, men dette er selvsagt en fare. Dersom Høyre og FrP skulle vinne valget i 2009 bør heller løsningen for å sikre at bedrifter med store statlige eierandeler skal styres på en best mulig måte være å legge alle bedriftene under et statlig investeringsselskap, styrt etter samme prinsipper som oljefondet med profesjonelle forvaltere, og uten vesentlig politisk makt utover etiske og miljømessige retningslinjer.

Dersom man er opptatt av at nedsalg skal føre til størst mulig inntekter for Norge totalt, må man gjennomføre det i et slikt begrenset omfang at norske statsborgere har kjøpekraften til dem. Gjennomfører man en årlig ordning med slike nedsalg kunne man gradvis økt innslaget av private norske investorer på Oslo børs, noe som ville vært den beste løsningen for Norge. Dette vil imidlertid sørget for at Norge hadde fått en større del av den globale profittkaken, noe som jo ikke akkurat er sosialt omfordelende i en verden der vi allerede er ufattelig mye rikere enn gjennomsnittet. Så hvis jeg ser noen problemer med å la være å selge ned så må det være dette. Imidlertid er vel desverre fakta slik at de solgte andelene ville gått til investorer i land som er omtrent like rike som oss selv, så det døyver jo den dårlige samvittigheten over at Telenors utbytte fra Bangladesh og Grameen Phone er med på å finansiere den norske velferdsstaten.

Jeg hadde sett med positive øyne på å delprivatisere bedrifter som Statkraft, NSB, og Posten da historien viser at det har ført til økt verdiskapning og effektivitet å privatisere statseide selskaper, men å selge ned andeler i selskaper som er børsnotert og profittmaksimerende er ingen god løsning for Norge. Man skal ikke privatisere for å privatisere, man skal privatisere fordi det skaper en meravkastning for samfunnet.

Sydentull fra Sponheim

Lars Sponheim vil at man skal rasjonere sydenturer, og at alle skal få dra en gang i året. Et uvanlig toskete forslag fra Venstres leder. Kapitalismus har skrevet ypperlig om hvordan vi kan innføre skatter og avgifter for å løse miljøproblemene, og det er løsningen også for flyreiser. Rasjonering er noe man drev med under krigen, og ikke en egnet løsning for å redde verden fra miljøkatastrofe. Vi har alle individuelle ønsker og behov, og må selv få bestemme hvordan vi lever våre liv, så lenge vi betaler for den kostnaden vi påfører samfunnet gjennom våre valg.

Togfetisjisme

Alle vet jo at venstresiden alltid ivrer etter kollektive fellesskapsløsninger, men SVs vanvittige kjærlighetsforhold til tog er bare tragisk.

- I steden for å kjøpe jagerfly vil de ha tog.

- For å løse Tromsø OLs transportproblemer vil man ha tog.

Det er en grunn til at Norge ikke har jernbane nord for Bodø. De som bor der er for få og bor for spredt. Tog krever nemlig store volumer for å være samfunnsøkonomisk lønnsomt, men det uttrykket har nok SV et like ullent forhold til som enkelte av Hordaland Høyres stortingsrepresentanter, og da er det ikke lett. Tanken om at Norges sikkerhetsproblemer også best kan løses ved hjelp av tog går jo pent inn i SVs noe enkle miss world tankegang i sikkerhetsspørsmål. SV liker å se på seg selv som idealister, men selv idealister burde i blant stikke fingern i jorda og innse at metallvogner på skinner ikke er svaret på alt.

Behovsprøving nei takk!

En av Unge Høyres kjepphester er behovsprøvd barnetrygd. Argumentet er at Trygve Hegnar og hans likesinnede ikke trenger barnetrygd og det er jo selvsagt rett, men argumentasjonen er ganske bakvendt fra det som er UHs vanlige tankerekke. Det er jo ikke slik at man mener at skattefradrag for pensjonssparing skal behovsprøves, fordi man ser på det som et gode for samfunnet at enkeltindivider oppfordres til dette. På samme måte er UH for flat skatt, noe som vil svekke dagens omfordelingsprinsipp i skattesystemet, og gi de med høyest arbeidsinntekt den største økonomiske gevinsten. Lov å lykkes er et av våre slagord, men barnetrygd det vil ikke UH gi de "vellykkede". Så hvorfor burde ikke barnetrygd behovsprøves?

I Norge får vi for få barn. Dermed burde tiltak som sørger for at man får flere barn oppfordres. Barnetrygd er helt klart et slikt tiltak. Sunn fornuft tilsier da at alle som får barn skal ha en økonomisk fordel ovenfor de som velger å ikke få barn, uavhengig av inntekt. Det er greit at det vil være lommerusk for våre aller rikeste, men en slik behovsprøvd ordning vil måtte omfatte folk med mer normale arbeidsinntekter for å få noen som helst effekt. Dagens toppskatt omfatter jo folk med det som faktisk er ganske normale lønnsinntekter. De best betalte arbeidsinntektene er allerede de hardest skattelagte, og en ytterligere økning er ikke i verken arbeidslivets eller UHs interesser. Da får man heller gi ekstra støtte til de som lever under fattigdomsgrensen for å sørge for at alle barn har gode oppvekstvilkår. Kanskje en løsning kan være å gi barnetrygd som skattefradrag i steden for støtte, da dette høres mye bedre ut i liberal-konservative ører. Man kan gjerne gjøre det valgfritt å få barnetrygd så Trygve Hegnar kan få slippe, men barn er et gode for alle, og skal belønnes deretter.

Korea Today

Jeg vil gjerne videreformidle verdens fremste informasjonskanal. Denne leser jeg hver dag for å bli oppdatert på de viktige sakene sett fra et kritisk synspunkt. Ingenting slår denne. Kim Jong Ill ER stor på tross av sine 63cm. Bare se på hva han sier. Så til alle dere fortapte kapitalistiske sjeler, vil dere ha sannheten så les: Korea Today

Er EU kampen over?

Jens Stoltenberg har uttalt til Daily Telegraph at han ikke tror Norge blir medlem av EU, riktignok har hans informasjonsrådgiver prøvd seg med litt brannslukking ved å si at Stoltenberg mente at det ikke er aktuelt akkurat nå, men uttalelsen reiser allikevel noen viktige spørsmål. For er det egentlig noen vits i å stå på barrikadene å kjempe for EU? Trenger Norge EU, og trenger EU Norge?

Norge har i dag full tilgang til EUs indre marked gjennom EØS-avtalen. Vi er i tillegg dypt integrert i EU gjennom å være med på en rekke av EUs samarbeidsprosjekter innen forsvar, justis og sikkerhet, og vi betaler full EU-kontigent. Det eneste vi mangler er innflytelse og stemmerett. Etter at ja-siden tapte i 94 på grunn av spørsmål sjølråderett og sjølstendighet er det et paradoks at vi godtar å være EU-medlemmer uten stemmerett, for hva hadde egentlig Norge tapt av selvstendighet om vi ble med i EU i dag? Vi hadde måttet begrense støtten til jordbruket, endre fiskeripolitikken og ikke hatt mulighet til å komme med selvstendige utspill i utenrikspolitikken på samme måte som i dag. Dette ville da i sum ført til positive endringer for det norske samfunnet. Vi ville fått innflytelse over lover som vedtas på vegne av oss samtidig som vi hadde fått et mer effektivt jordbruk. Det er etter mitt syn ikke noe spørsmål om Norge trenger EU, slik det fungerer i dag er det et stort demokratisk problem at vi ikke er med. Et annet spørsmål jeg imidlertid har stilt meg selv i det siste er hvorvidt EU egentlig trenger Norge, i hvilken retning hadde vi prøvd å påvirke EU?

Vi ville satset på å opprettholde dagens udugelige og proteksjonistiske landbrukspoltikk, vi ville også mest sannsynslig vært en bremsekloss for europeisk integrasjon og ytterligere felleskapsløsninger og vi ville drevet på for kostbare reguleringer og byråkratiske løsninger i søken etter aktiv næringspolitikk. Vi ville med andre ord fungert som en forlenget arm for Frankrike i jordbruks- og næringspolitikken og Storbrittania i den europeiske integrasjonen. Rett og slett det værste av to verdener. Jeg ønsker meg et åpent, integrert, dynamisk og liberalt Europa, så da er det nok like greit at Norge står utenfor til vi selv kommer ut av vår egen ideologiske og nasjonalistiske steinrøys. I hvert fall for Europas del.

På spørsmålet om EU-kampen virkelig er over vil jeg imidlertid rope ut NEI. Når EU får en ny grunnlov i stand, man ser at stadig flere spørsmål og utfordringer må løses regionalt og globalt, og den europeiske integrasjonen går videre tror jeg nordmenn vil se at vi har mer å tjene på å være innenfor enn utenfor. Å være husmann i eget land er ingen løsning å satse på.

Chavez på vei mot drømmesamfunnet!

En av mine personlige politikerfavoritter Hugo har nå tatt et nytt steg på vei mot sosialismens drømmesamfunn. Han okkuperer 20 store landeiendommer. Godt å se at Mugabe har noen fans som følger hans strategi, jeg var nemlig sørgerlig redd for at han var ganske alene. Nei nå er det nok ikke lenge før Venezuela er blitt til den himmelen sosialistene har gått å drømt om siden Marx. De har jo kommet ganske nært med Cuba, men her tror jeg vi har en skikkelig innertier. Keep on moving, the revolution is booming. (Hørt av en globaliseringsmotstander, hvem sa at sosialister ikke er kløppere i engelsk??)

Mangel på arbeidskraft?

Norge har i dag en arbeidsledighet som er den laveste siden 70-tallet, og rentene blir satt opp som en følge av blant annet arbeidskraftsmangelen. Samtidig lever 35% av Norges befolkning over 16 år av trygd og stønad, eller 1,3 millioner om man vil si det slik. Her er det enorme arbeidskraftsreserver, som burde utnyttes. Både av hensyn til individene og av hensyn til samfunnet ville dette vært det beste. Folk som i dag går på stønadsordninger vil kunne tjene sine egne penger og stå på egne ben, og samfunnets utgifter til trygder ville gått kraftig ned samtidig som økt sysselsetting og verdiskapning ville ført til økt velstand i samfunnet. Hva skal man så gjøre for å få flere i de forskjellige gruppene ut i arbeidslivet igjen?

Alderspensjonistene
Disse er det i dag 630.000 av. Når 67 års pensjonsalder ble innført i 1973 var gjennomsnittlig levealder i landet 72 år. I dag er tallet nesten 83 (begge deler for kvinner). En nylig publisert undersøkelse viser at 26% av dagens pensjonister kunne tenke seg å jobbe igjen, og det burde de fått mulighet til. Isteden for å trekke folk i pensjon for å jobbe burde de heller vært oppmuntret til dette, og mens vi først er i gang kan jeg jo skissere mitt eget forslag til pensjonsreform. Alle får kr 100.000 fra fyllte 67 år og til de dør, en gjennomsnittlig 67 åring som lever til hun er 85 vil da få kr 1.800.000. beløpet skal inflasjonsjusteres hvert år. Du kan også velge å pensjonere deg når du er 62 år, men du vil da få 1.800.000/23= 78.260, eller 70 for den saks skyld og få kr 120.000. Utbetalingene vil selvsagt fortsette dersom du overgår snittalderen. Videre gir man klare skattefradrag ved sparing i pensjonsfond og livrente for å oppmuntre til privat pensjonssparing, og du kan jobbe så mye du vil selv etter å ha ha startet pensjonsutbetalingene. Dette ville i mine øyne vært et pensjonssystem som ville vært godt, bærekraftig og rettferdig med fokus på at det er enkeltindividet som i første rekke må ta ansvar for seg selv og sin egen økonomi. Et slikt system ville sikret høyere sysselsetting, og individuell frihet til når man ønsker å pensjonere seg.

Uføretrygdede
Denne gruppen utgjør 320.000 mennesker. Her er det viktig å skille mellom to grupper. De som kan arbeide dersom de blir omskolert og får muligheten, og de som ikke har anledning til å arbeide. Hvor mange som er i de to gruppene er selvsagt umulig å fastslå, men dette vil nok våre leger kunne avgjøre, men at det er tusenvis av mennesker som tidligere har hatt tunge fysiske yrker som kan gjøre en innsats innenfor lettere bransjer er det ingen tvil om. For de som kan omskoleres skal det gis støtte til utdanning og kurs som er påkrevd for å få kompetansen man trenger for en ny jobb, samtidig som man får et beløp som skal sikre en grei materiell levestandard. Dersom den trygdede nekter å gå med på dette skal støtten kuttes. For de som ikke kan omskoleres og har gjort sitt i arbeidslivet gir man en vanlig årspensjon (kr 100.000) som inflasjonsjusteres hvert år. Samtidig som man oppfordrer til å tegne uføreforsikringer gjennom skattefradrag på disse. Det må også være strengere kontroll med at de som får uføretrygd faktisk trenger det. Når det gjelder folk med funksjonshemmninger skal staten oppfordre bedrifter til å ansette disse gjennom å betale for de ekstrakostnadene bedriftene må ut med for å tilpasse arbeidsplassen til den funksjonshemmedes behov. I tillegg burde man gi bedrifter redusert arbeidsgiveravgift på ansatte med funskjonshemninger for å positivt diskriminere denne gruppen.

Sykelønn
I fjor ble cirka 100.000 årsverk borte som følge av sykefravær, og vårt fravær er høyest i Europa. Her må mer av ansvaret over på individene og bedriftene. Folk skal ikke få lønn for de tre første sykedagene, da får man bort folk som tar seg en fridag i ny og ne. Videre må en større del av kostnaden ved sykefraværet (både korttids- og langtidsfraværet) overføres til næringslivet, som da vil få langt større incentiver enn i dag til å forebygge sykefravær. Man kan også gi et positivt incentiv ved at bonusordninger for lavt sykefravær ikke skal regnes med i grunnlaget for arbeidsgiveravgift.

For mottakerne av sosialstøtte gjennomføres samme tiltak som for trygdede, mens ordninger for rehabilitering, arbeidsledige og yrkeshemmede (psykisk utviklingshemmede og andre vanskeligstilte grupper) fortsettes som i dag.

Hadde disse tiltakene blitt gjennomført tror jeg at vi ville fått flere hundre tusen nye arbeidstakere i steden for stønadsmottakere. Det ville gavnet oss alle, og jeg hadde sluppet å irritere meg over at folk som vil jobbe ikke får muligheten, og at folk som ikke vil jobbe får anledning til det.

Angrep er det beste forsvar???

Gerd Liv Valla lever tydelig etter hypotesen om at angrep er det beste forsvar, og det setter jeg stor pris på. Dersom dagens opplysninger i VG om utskjelling av Kolberg er korrekt er hun ennå dummere og mer psykotisk enn jeg allerede har inntrykk av. Det å skjelle ut en mann som er hjernen bak LOs vetorett i alle politiske saker i AP, og som har uttalelsen "fagbevegelsen, fagbevelsen, fagbevegelsen" som sin store arv burde selv hun skjønt at ikke er spesielt lurt. Ser med stor interesse fram mot offentliggjøringen av Yssen-rapporten i morgen, enten er Valla lame duck eller hun må ta sin hatt å gå. Samme hva som blir utfallet er det positivt. Ledere av hennes kaliber burde aldri ha makt samme om det er i fagbevegelsen eller i næringslivet. En konstruktiv og god fagbevegelse er en viktig for Norge, og uten AKP ved makten er det håp om at LO igjen skal kunne bli en leverandør av fornuftige løsninger på arbeidslivets problemer.

Tomgang

Advokat Abid Q. Raja har i dag gått ut i Aftenposten med krav om at Oddvar Stenstrøm og hans holmgang må tas av plakaten, fordi programmet skaper stigmatiserende bilder av enkeltgrupper og er rå populisme. Nå er det vel ikke Rajas jobb å bestemme sendeskjemaet i en reklamefinansiert TV-kanal, men mannen har da helt klart et poeng i at programmet burde tas av. Hvis det hadde gått ann å tippe på hva svarene av holmgangs "undersøkelser" ville vært før sending er jeg sikker på at jeg hadde vært mangemillionær i dag. Programmet er så forutsigbart, kjedelig og lite opplysende at det er til å sovne av. Dette er imidlertid ikke noe spesielt fenomen for holmgang, norske debattprogrammer er jo i all hovedsak ikke noe å skryte av.

Det består av en rekke politikere som sitter å beskylder hverandre for alt som er galt i landet istedenfor å faktisk dele sine visjoner og tanker for framtiden med seerne og motdebattantene. Denne håpløse og lite konstruktive debattformen blir det lagt opp til gjennom talentløse spørsmålstillinger fra programlederne, men politikerne har også et stort kollektivt ansvar her. Dersom de faktisk kunne bestemme seg for å diskutere sak, konkrete tiltak og fremtiden tror jeg vi hadde fått en langt bedre TV-underholdning og en bedre politisk debatt.

Når det gjelder Rajas hovedpoeng om at Holmgang fører til stigmatisering av enkeltgrupper er jeg nok delvis uenig. De folkene som ringer inn og stemmer er i stor grad fortapte sjeler som nok var rimelig sikker i trua på at sotrøret han ser på butikken er kriminell også før sendingen startet, og han ser på fordi han ønsker å få ytterligere bekreftelse for sine egne meninger. Om noe så bidrar kanskje holmgang til ytterligere fordumming blant en allerede dum del av Norges befolkning. Jeg savner intelligente programmledere og konsktruktive politikere, så se å få menn med øhhhh og HVA MENER DU OM ...?!?!?! som varemerke bort fra skjermen (one down one to go), og få inn folk som faktisk har noe å tillføre den offentlige debatten.

The last king of Scotland

Her om dagen så jeg den glimrende filmen "The last king of Scotland", og Forest Whitaker gjør virkelig en innsats verdig en Oscar. Jeg stiftet min første bekjentskap med Idi Amin gjennom Postgirobyggets glitrende sang "motorsagmannen", og skjønte vel allerede da at her må det ha vært en skrue løs. Etter å ha sett filmen innser jeg at han vel heller må ha hatt et helt verktøyskrin skranglende der oppe, men han illustrerer jo på mange måter Afrikas problemer både da og nå.

Kinoene har jo nærmest Afrikadager nå for tiden med hele to filmer om temaet, og også Blood Diamond ga et interresant innblikk i kontinentets nærmest bunnløse problemer. I tillegg kom jo Hotel Rwanda ut for forholdsvis kort tiden siden så Hollywood har jo tydeligvis nærmest bosatt seg på kontinetet, og godt er det. Filmer gir ihvertfall meg en helt annen evne til å leve meg inn i ting enn det jeg klarer gjennom nyhetsartikkler og innslag på BBC world. Man blir gjennom mediene nærmest mettet med elendighetsbeskrivelsene og de evinnelige tragiske bildene av barn med oppblåste mager i sultkatastrofene. Derfor er filmer som viser at det faktisk dreier seg om mennesker som deg og meg med håp, ønsker og tanker om en bedre fremtid og et liv i fred så viktig. Jeg er så utrolig lei av u-hjelp for å lette vår egen kollektivt dårlige samvittighet både fra kolonitiden og vår egen velstand, samtidig som man aktivt motarbeider videre utvikling på kontintet gjennom proteksjonistisk handels og immigrasjonspolitikk.

Når afrikanske statsledere (av den rasjonelle typen) blir spurt hva de ønsker seg så er det tilgang til vestens markeder som står øverst, og da først og fremst på det området der de har noe å eksportere nemlig landbruk. Sierra Leone som "Blood Diamond" omhandler er et tragisk eksempel på at vi tillater dem å selge deres produkter så lenge det ikke går utover arbeidsplasser i vår del av verden, og man ser gjennom fingrene med at den diamantringen du kjøper til dama sørger for å holde borgerkrig, folkemord og ødeleggelse av en generasjon unge i gang. Så når borgerkrigen er ferdig og en ny gjeng lavpannede diktatorspirer er på plass i presidentpalasset setter vi i gang en u-hjelpsaksjon på TV, samler inn et par hundre millioner som for det meste går ut i sanden (eller i lommen) og glemmer hele landet. Så gjentar situasjonen seg i et nytt land, og vi kan nok en gang se på oss selv som noble mennesker som bidrar med en hundrings til de trengende. Når skal vi i vesten egentlig slutte med denne vanvittige dobbeltmoralen? Vi vil ha oljen og diamantene som finansierer lokale krigsherrer, men vi vil ikke la dem få tilgang til markeder som vi selv ikke er konkurransedyktige på.

Det er så utrolig mye som er gjort feil i Afrika, og så utrolig mye som fortsatt gjøres feil, så nå må det vel snart være på tide at vi gjør noe riktig i steden for å spytte inn et par kroner til nødhjelp. Så her følger mine tanker om hva som bør gjøres på dette hardt prøvede kontinenetet.
1. Riv ned tollmurene og kutt subsidiene i landbruket
2. Gjeldslette
3. Gi noe igjen for ressursutnyttingen
4. Utbredt føderalisme og lokalt selvstyre
5. Stopp hvitvaskingen


1. Riv ned tollmurene og kutt subsidiene i landbruket
Dersom de rike landene hadde tatt bort de proteksjonistiske tiltakene som beskytter vårt landbruket hadde det fått følgende virkninger.
- De rike landene hadde dyrket mindre og overproduksjonen av hvete og andre matvarer hadde blitt borte. Dette hadde ført til at forholdet mellom tilbud og etterspørsel ble mer balansert, noe som hadde økt matvareprisene og de afrikanske landenes inntekter.
- De afrikanske landene kunne hatt en mer diversifisert dyrking av forskjellige landbruksprodukter som følge av at de ville kunnet dyrket hvete og andre basisprodukter for eksport, noe som hadde sikret landene en buffersone ved tørke og dårlige innhøstingsår noe som ville dramatisk redusert faren for akutt hungersnød.

2. Gjeldsslette
Behovet for dette kan vel best illustreres utifra følgende nøkkeltall. Hvert år får de afrikanske landene 3,2% av sin BNP fra u-hjelp, mens de hvert år betaler 4,2% i renter og avdrag på gjeld. Selvsagt skal man som hovedregel betale tilbake sine renter og avdrag, men med tanke på at store deler av den afrikanske gjelden vel må kunne sies å være illegitim så burde nok det kravet forbigås i stillhet. Lån som har ført til enorme palasser og vanvittig privat forbruk for makteliten, og svært lite utvikling for de menneskene lånene var ment å hjelpe har rett og slett ikke noe for seg. Gjeldsslette vil sørge for at lutfattige afrikanske land kan bygge skoler istedenfor å betale renter.

3. Gi noe igjen for ressursutnyttingen.
Mitt største problem med svært mange firmaer i verden er at de er mestre på kort sikt, men ubrukelige i lengden. Det å spare seg til rekordoverskudd et år hjelper lite når noen sinte lokale nigerianere sprenger oljeledningen din det neste året. Hvorfor klarer ikke bedriftsledere å se dette, og prøve å unngå det ved å forplikte seg til å investere i de områdene som blir berørt av ressursutnyttingen? Ved å investere i infrastruktur, skoler og helsevesen hadde man hjulpet de lokale inbyggerne, og dermed ungått problemer for seg selv. Folk hadde følt at de fikk noe igjen for at noen la oljerør over den lille jordlappen deres, og dermed ungår man at de i neste omgang ville sprengt investeringen i luften.

4. Utbredt føderalisme og lokalt selvstyre.
Hvis du noen gang har sett et kart over hvor de forskjellige folkegruppene i Afrika bor, og sammenligner det med de faktiske landegrensene så ser du at det hele er borti natta. Når koloniherrene satt å tegnet opp disse grensene gikk det jo fullstendig på måfå, og det har jo ettertiden bært kraftig preg av. Så for å unngå fremtidige borgerkriger og konflikter burde man i størst mulig grad la folk som føler en viss grad av samhørighet få styre over sitt geografiske område, men med en demokratisk valgt sentralregjering som styrer over oppgaver som må løses nasjonalt. Oppgaver som infrastruktur, forsvar og utenrikspolitikk. En gjeng med små United States of America altså.

5. Stopp hvitvaskingen.
Et av de største problemene i Afrika er den vanvittige korrupsjonen. Pengene går fra afrikanske lommer til banker i Sveits og Cayman Island. Hadde man klart å få bukt med disse landenes ødeleggende hemmelighold hadde det blitt svært mye vanskeligere å være korrupt statsmann. Ingen er tjent med at det finnes muligheter til å skjule kriminell aktivitet. Sveitserne kan skrike så mye de vil om diskresjon, men så lenge den diskresjonen muliggjør korrupsjon burde internasjonale lover og regler stoppe dem fra det. Folk som har penger de ikke vil vise er i min verden naturlig mistenkelig. De som har intet å skjule har heller intet å tape på at myndigheter vet om dem og deres midler.

Så dette var min personlige ønskeliste for et fantastisk kontinent med vanvittige ressurser, vakker natur og masse flott mennesker. Enkelte av punktene har jo stor internasjonal støtte så en kan jo håpe at ting skjer etterhvert, men for optimistisk på afrikas vegne vil jeg nok ikke være. Vår egen likegyldighet og kinesernes interesse lover ikke akkurat godt for fremtiden.

SVs vanvittige feighet

Nå har det endelig gått såpass lang tid siden sist SV spiste en kamel at de var klar for en til, og NATO får de spesiastyrkene de ber om. Imidlertid blir de ikke sendt til sør-Afghanistan der behovet for dem er størst. Nei det å ta på seg de vanskelige og farefulle oppdragene kan vi jo ikke gjøre. Det kunne jo hende at en av våre topptrente og godt rustede spesialstyrkesoldater ble skadet eller drept, men for svarte da det er jo en krig! Så isteden skal de kose seg i Kabul som jo er den helt klart tryggeste delen av landet, og den eneste delen der Karzai har kontroll. SVs pasifisme og anti-amerikanske holdning er irriterende, men når de ødelegger vårt forhold til våre allierte blir det langt værre. Nei nå må raddisene forstå at dette ødelegger deres gode moral og rykte og trekke seg ut av regjeringen så fort som mulig. Det ville vært best for oss alle.

Kina, hva slags supermakt vil de bli?

Venstresiden i både norsk og internasjonal politikk har nå i flere år fremstillt USA som den største djevelen i verden, og mange ønsker en motpart til det amerikanske maktmonopolet. Historien viser jo at det å ha flere stridende supermakter vel ikke akkurat fører til en god og harmonisk verden det heller, men det må jo tydeligvis være oppfatningen. Så hvis en da tar for seg alternativene og ser litt på dem, virker da de fremtidige supermaktene bedre enn den vi har i dag?

Det finnes i dag tre mulige nye supermakter i verden, EU, Kina og India. Ved å bruke litt eliminasjonsmetode vil en imidlertid finne ut at det i nær fremtid (25 år) ikke er naturlig at mer enn en av dem kan bli karakterisert som det. Selv hadde jeg for et par år siden voldsom tro på EU, men etterhvert som jeg har blitt eldre og EU har kludret det til for seg selv mener jeg vel at de indre spenningene, den manglende omstillingsevnen og det veldige byråkratiet gjør at mine tanker om EU som en global supermakt er svært redusert. Så kommer India, et land så stort at det til en hver tid rommer cirka 10 kriger og over en milliard mennesker. Problemet med India i et kort perspektiv er at de ligger langt etter sin nabo i øst. Bortsett fra outsourcing av IT har investeringene i India vært minimale, og mye skyldes et tungrodd byråkrati og elendig infrastruktur. BNP er fortsatt langt etter de store økonomiene, og ting vil ta tid. Jeg sier ikke at jeg ikke tror India vil bli en supermakt, men det er foreløpig så langt unna at jeg ser på det som litt fjernt. Kina derimot er en annen historie.

Jeg leste for et års tid siden boken Bjørnen og Dragen av Tom Clancy. Mister Clancy har en måte å skrive på som har gjort at jeg siden den boken ikke har lest flere (jeg har lest MANGE fra før). Det er begrenset hvor spennende det er å lese om SAM og POTUS i lengden når det skrives av Clancys litt tekniske hånd. Plottet i boke er for uinvidde som følger. Russland finner enorme olje og gullreserver i Sibir, og Kina invaderer for å sikre seg godsakene, hvorpå USA kommer sin nye venn Russland til hjelp og redder dagen. Etter å ha lest denne boken ble jeg som det nysgjerrige mennesket jeg er interessert i om dette hadde en snev av sannhet og realisme i seg og jeg googlet dermed på "Chinese invasion of Siberia". Akkurat delen om enorme nye mineralrikdommer fikk jeg nok ikke bekreftet, og ikke noen militære planer fra kinesernes side heller, men funnene var jo allikevel svært interessante. At Sibir er et område full av olje, gass og andre mineralrikdommer visste jeg jo fra før, og at det fortsatt er mye igjen å finne på den blåfrosne tundraen tviler jeg ikke på. Det som derimot overrasket meg er at Kina allerede er i ferd med å invadere Sibir.

Etter Sovjetunionens fall har millioner av mennesker forlatt Sibir ettersom subsidierte lønninger og industriforetak forsvant over natten. Isteden for at stedene ble fullstendig forlatt har imidlertid andre flyttet inn. Kinesere. I enkelte byer utgjør de allerede et flertall, og med russernes fullstendig manglende evne til å reprodusere seg, fraflytting fra Sibir og fortsatt innvandring av kinesere vil de i løpet av forholdsvis kort tid kunne bli en etnisk majoritet i de enorme områdene. Samtidig er Hu Jintao og resten av kinas ledelse for tiden på rundreise i Afrika for å fremforhandle nye handelsavtaler med afrikanske land rike på naturressurser. Kinas makt er økende i regionen, og de vil om få år være den dominerende handelspartneren der. Deres handel sørger for å holde liv i diktatoriske og korrupte regimer som Sudans, og de stiller overhodet ingen krav til sine handelspartnere, its just business. Det forundrer meg ikke om de kinesiske invandrerne til Sibir nærmest er sendt dit av myndighetene, og at de vil kreve området når de får en etnisk majoritet der. Det vil nok sikkert ikke et Russland som er styrt av Putins etterfølgere være positive til, men stillt ovenfor at de verken har etnisk majoritet eller militært overtak vil de etter min mening gi etter for kravene. Kjernefysisk avskrekkning er jo selvsagt en mulighet, men det går jo begge veier. Et Kina som en imperialistisk supermakt med makt over Afrika og annektering av Sibir er ikke noe som høres forlokkende ut i mine ører. Et land uten demokrati og med et korrupt rettssystem og byråkrati vil da styre over store deler av verden og dets ressurser etter eget forgodtbefinnende. Nå er det selvsagt det USA også gjør, men deres agenda og styresett er tusen ganger bedre enn det Kina vil ha å by på.

Kineserne er i gang med å ruste seg til sin nye status som supermakt allerede, og de er i ferd med å skaffe seg en såkallt blue-water navy som betyr at de kan opere på verdeneshavene med hangarskip og det hele. De satser også stort på såkalte amfibiefartøyer, noe som jo kan være gunstig dersom de har tenkt seg på øyhopping over taiwanstredet. Selv om Kina også om 25 år fortsatt vil være klart underlegne USA, vil de ikke være underlegne sine naboer som Russland og Japan med den opprustningstakten de viser for øyeblikket. En kan jo tenke seg at USA også om 25 år sitter fast i et eller annet militært eventyr i kampen mot terror som for eksempel Iran, og at de dermed ikke vil ha kapasitet til å assistere sine venner i deres kamp mot Kina. Samtidig er jo USA i ferd med å skaffe seg et rakettforsvar som skal skyte ned atomraketter, og det er vel ikke helt unaturlig at Kina kan klare å få til det samme, noe som jo vil mer eller mindre eliminere trusselen om at man kan bombe hverandre tilbake til steinalderen. En skremmende tanke. Så da får vi bare håpe at de modige studentene som protesterte i 1989 blir inspirasjon for nye kinesere, og at de kan bevege seg inn på et mer demokratisk styresett. Imidlertid er jeg ikke sikker på at en slik utvikling vil sørge for å stoppe den gryende kinesiske imperialismen. Hungeren etter råvarer er nok større enn hungeren etter å være snill.

"Den nye medisin"

Jeg gjorde en høyst sjokkerende og provoserende oppdagelse i går. Jeg ble fortalt en dypt rystende historie om en dame som fikk brystkreft, og som ble henvist til "den nye medisin" av sin fastlege. Disse kom med følgende hypotese ovenfor vedkommende. Kreft skyldes psykologiske traumer og burde ikke behandles med cellegift da dette bare dreper kroppen. Hun ble også fortalt at kontakt med familien måtte man unngå da det bare ville forverre situasjonen. Vedkommende fulgte denne foreningen med kvakksalveres råd, og ble stadig fortalt at hun ble friskere gjennom den samtaleterapien som hun fulgte (og som koster 4000 kr per gang). Hun ble videofilmet som en av deres "mange" suksesshistorier. 3 dager senere døde hun. I går ble hun begravet.....

Dette skjedde i Norge, familien hennes fikk nesten ikke tatt farvel eller vært sammen med henne. Hadde hun fått riktig behandling hadde hun sannsynligvis levd i dag. Jeg er fly forbannet over at mennesker kan holde på med dette. Tydeligvis over lengre tid uten at myndigheter tar tak i det. Dette er en forening som lopper desperate syke mennesker for penger samtidig som de sender dem til den sikre død. Det er greit at man skal være åpen for alternative behandlignsmetoder, men humbug som er på linje med det Gambias president får til burde ikke bare forbys, men kvalifisere for en lang fengselsstraff.

Som et brev hjemmefra.

Høyres studentforbund her i Bergen avholdt sitt årsmøte (generalforsamling) på Høyres hus i går kveld, og det hele ble etterfulgt av en koselig aften på Livingstone. Jeg var så heldig at jeg ble spurt om å være organisatorisk nestleder i foreningen (okei det heter viseformann men jeg har ikke helt sans for de gammeldagse titlene), og gleder meg stort til å ta fatt på arbeidet med å gjøre HSFB til en ennå bedre forening, og til å vinne de valgene vi skal delta i det neste året. I løpet av 2007 skal vi gjennom både kommune og fylkestingsvalg i tillegg til det årlige studentrådsvalget, og jeg må si jeg er spent på hvordan det skal gå. Klarer Høyre å bli største partiet på borgerlig side, vil blå liste endelig få makten på høyden og vil Svelviks ordfører fortsatt hete Knut Erik Lippert er blant de store spørsmålene som opptar hodet. Det siste punktet er på mange måter det viktigste, ikke bare fordi det er snakk om min kjære hjemkommune, men fordi jeg tror utviklingen i Svelvik vil være symptomatisk for resten av landet.

Svelvik er blitt styrt av den noe sære kombinasjonen Høyre, Krf, Sp og Ap de siste fire årene, mens Frp har vært eneste parti som har blitt holdt utenfor samarbeidet. Ved valget i 2003 fikk Høyre 28,2% av stemmene, mens Frp fikk 22,4% og de hadde som enkel prosentregning tilsier rent flertall i kommunestyret. Uten å gå for dypt inn i detaljene kan man vel bare si at forholdet ikke har vært av det veldig hjertelige slaget, men nå er det 2007 som gjelder og det politiske klimaet vil nok bli mer likt riksplanet. Svelvik har hatt høyreordfører siden 1995 og har hatt en sterk posisjon i kommunen. Ved valget i 2005 fikk imidlertid Høyre 16% mens Frp fikk 31,5%, noe som var en nedgang på 11%.... Så hvordan skal Høyre vinne alle de lokale kampene som står for tur i steder som Svelvik?

Gode lokale saker og gode lokale kandidater er selvsagt helt avgjørende, men dette er jo kjent som noe Høyre er gode på så det er vel andre ting man må se på for å finne vinnerformularen, og for meg er det da et punkt som utkrystaliserer seg. Mentalitet. Du må tro på deg selv, og du må høres ut som du tror på deg selv. Dersom lokalpolitikere rundt omkring i Norge går inn i valgkampen med mentaliteten at dette blir vanskelig, og nå er jeg redd vi taper makten til Frp så tror jeg det er akkurat det vi gjør. Frp har i min hjemkommune spydd ut leserinnlegg i lokalavisen i et så stort antall at jeg er sikker på jeg kunne tapetsert leiligheten med dem. De har kommet med utallige stikk til Høyre, og er helt tydelig på offensiven. Slik er situasjonen i svært mange andre av landets kommuner også. Det er derfor helt avgjørende at vi tør å konfrontere dem. Vi må annerkjenne at de stjeler velgere fra oss som ravner og at det er Frp som må konfronteres og ikke tradisjonelle motstandere som Ap og SV. De fleste som vurderer å stemme Høyre vil ikke stemme Ap og SV, det er mellom Høyre og Frp valget står. Vi må tydeligjøre forskjellene og overbevise om at det er vi som har de riktige løsningene, og viktigst av alt vi må gjøre det med en positiv innstilling. Ikke med innstillingen om at vi skal minimere skadene, men innstillingen at vi skal vinne valget. Klarer vi det tror jeg vi vinner, og da får denne fyren fire nye år ved makten i Svelvik, og andre som han andre steder. Så på med smilene opp med humøret, vi har den beste politikken og ingen kan slå den!