Sydentull fra Sponheim

Lars Sponheim vil at man skal rasjonere sydenturer, og at alle skal få dra en gang i året. Et uvanlig toskete forslag fra Venstres leder. Kapitalismus har skrevet ypperlig om hvordan vi kan innføre skatter og avgifter for å løse miljøproblemene, og det er løsningen også for flyreiser. Rasjonering er noe man drev med under krigen, og ikke en egnet løsning for å redde verden fra miljøkatastrofe. Vi har alle individuelle ønsker og behov, og må selv få bestemme hvordan vi lever våre liv, så lenge vi betaler for den kostnaden vi påfører samfunnet gjennom våre valg.

Togfetisjisme

Alle vet jo at venstresiden alltid ivrer etter kollektive fellesskapsløsninger, men SVs vanvittige kjærlighetsforhold til tog er bare tragisk.

- I steden for å kjøpe jagerfly vil de ha tog.

- For å løse Tromsø OLs transportproblemer vil man ha tog.

Det er en grunn til at Norge ikke har jernbane nord for Bodø. De som bor der er for få og bor for spredt. Tog krever nemlig store volumer for å være samfunnsøkonomisk lønnsomt, men det uttrykket har nok SV et like ullent forhold til som enkelte av Hordaland Høyres stortingsrepresentanter, og da er det ikke lett. Tanken om at Norges sikkerhetsproblemer også best kan løses ved hjelp av tog går jo pent inn i SVs noe enkle miss world tankegang i sikkerhetsspørsmål. SV liker å se på seg selv som idealister, men selv idealister burde i blant stikke fingern i jorda og innse at metallvogner på skinner ikke er svaret på alt.

Behovsprøving nei takk!

En av Unge Høyres kjepphester er behovsprøvd barnetrygd. Argumentet er at Trygve Hegnar og hans likesinnede ikke trenger barnetrygd og det er jo selvsagt rett, men argumentasjonen er ganske bakvendt fra det som er UHs vanlige tankerekke. Det er jo ikke slik at man mener at skattefradrag for pensjonssparing skal behovsprøves, fordi man ser på det som et gode for samfunnet at enkeltindivider oppfordres til dette. På samme måte er UH for flat skatt, noe som vil svekke dagens omfordelingsprinsipp i skattesystemet, og gi de med høyest arbeidsinntekt den største økonomiske gevinsten. Lov å lykkes er et av våre slagord, men barnetrygd det vil ikke UH gi de "vellykkede". Så hvorfor burde ikke barnetrygd behovsprøves?

I Norge får vi for få barn. Dermed burde tiltak som sørger for at man får flere barn oppfordres. Barnetrygd er helt klart et slikt tiltak. Sunn fornuft tilsier da at alle som får barn skal ha en økonomisk fordel ovenfor de som velger å ikke få barn, uavhengig av inntekt. Det er greit at det vil være lommerusk for våre aller rikeste, men en slik behovsprøvd ordning vil måtte omfatte folk med mer normale arbeidsinntekter for å få noen som helst effekt. Dagens toppskatt omfatter jo folk med det som faktisk er ganske normale lønnsinntekter. De best betalte arbeidsinntektene er allerede de hardest skattelagte, og en ytterligere økning er ikke i verken arbeidslivets eller UHs interesser. Da får man heller gi ekstra støtte til de som lever under fattigdomsgrensen for å sørge for at alle barn har gode oppvekstvilkår. Kanskje en løsning kan være å gi barnetrygd som skattefradrag i steden for støtte, da dette høres mye bedre ut i liberal-konservative ører. Man kan gjerne gjøre det valgfritt å få barnetrygd så Trygve Hegnar kan få slippe, men barn er et gode for alle, og skal belønnes deretter.

Korea Today

Jeg vil gjerne videreformidle verdens fremste informasjonskanal. Denne leser jeg hver dag for å bli oppdatert på de viktige sakene sett fra et kritisk synspunkt. Ingenting slår denne. Kim Jong Ill ER stor på tross av sine 63cm. Bare se på hva han sier. Så til alle dere fortapte kapitalistiske sjeler, vil dere ha sannheten så les: Korea Today

Er EU kampen over?

Jens Stoltenberg har uttalt til Daily Telegraph at han ikke tror Norge blir medlem av EU, riktignok har hans informasjonsrådgiver prøvd seg med litt brannslukking ved å si at Stoltenberg mente at det ikke er aktuelt akkurat nå, men uttalelsen reiser allikevel noen viktige spørsmål. For er det egentlig noen vits i å stå på barrikadene å kjempe for EU? Trenger Norge EU, og trenger EU Norge?

Norge har i dag full tilgang til EUs indre marked gjennom EØS-avtalen. Vi er i tillegg dypt integrert i EU gjennom å være med på en rekke av EUs samarbeidsprosjekter innen forsvar, justis og sikkerhet, og vi betaler full EU-kontigent. Det eneste vi mangler er innflytelse og stemmerett. Etter at ja-siden tapte i 94 på grunn av spørsmål sjølråderett og sjølstendighet er det et paradoks at vi godtar å være EU-medlemmer uten stemmerett, for hva hadde egentlig Norge tapt av selvstendighet om vi ble med i EU i dag? Vi hadde måttet begrense støtten til jordbruket, endre fiskeripolitikken og ikke hatt mulighet til å komme med selvstendige utspill i utenrikspolitikken på samme måte som i dag. Dette ville da i sum ført til positive endringer for det norske samfunnet. Vi ville fått innflytelse over lover som vedtas på vegne av oss samtidig som vi hadde fått et mer effektivt jordbruk. Det er etter mitt syn ikke noe spørsmål om Norge trenger EU, slik det fungerer i dag er det et stort demokratisk problem at vi ikke er med. Et annet spørsmål jeg imidlertid har stilt meg selv i det siste er hvorvidt EU egentlig trenger Norge, i hvilken retning hadde vi prøvd å påvirke EU?

Vi ville satset på å opprettholde dagens udugelige og proteksjonistiske landbrukspoltikk, vi ville også mest sannsynslig vært en bremsekloss for europeisk integrasjon og ytterligere felleskapsløsninger og vi ville drevet på for kostbare reguleringer og byråkratiske løsninger i søken etter aktiv næringspolitikk. Vi ville med andre ord fungert som en forlenget arm for Frankrike i jordbruks- og næringspolitikken og Storbrittania i den europeiske integrasjonen. Rett og slett det værste av to verdener. Jeg ønsker meg et åpent, integrert, dynamisk og liberalt Europa, så da er det nok like greit at Norge står utenfor til vi selv kommer ut av vår egen ideologiske og nasjonalistiske steinrøys. I hvert fall for Europas del.

På spørsmålet om EU-kampen virkelig er over vil jeg imidlertid rope ut NEI. Når EU får en ny grunnlov i stand, man ser at stadig flere spørsmål og utfordringer må løses regionalt og globalt, og den europeiske integrasjonen går videre tror jeg nordmenn vil se at vi har mer å tjene på å være innenfor enn utenfor. Å være husmann i eget land er ingen løsning å satse på.

Chavez på vei mot drømmesamfunnet!

En av mine personlige politikerfavoritter Hugo har nå tatt et nytt steg på vei mot sosialismens drømmesamfunn. Han okkuperer 20 store landeiendommer. Godt å se at Mugabe har noen fans som følger hans strategi, jeg var nemlig sørgerlig redd for at han var ganske alene. Nei nå er det nok ikke lenge før Venezuela er blitt til den himmelen sosialistene har gått å drømt om siden Marx. De har jo kommet ganske nært med Cuba, men her tror jeg vi har en skikkelig innertier. Keep on moving, the revolution is booming. (Hørt av en globaliseringsmotstander, hvem sa at sosialister ikke er kløppere i engelsk??)

Mangel på arbeidskraft?

Norge har i dag en arbeidsledighet som er den laveste siden 70-tallet, og rentene blir satt opp som en følge av blant annet arbeidskraftsmangelen. Samtidig lever 35% av Norges befolkning over 16 år av trygd og stønad, eller 1,3 millioner om man vil si det slik. Her er det enorme arbeidskraftsreserver, som burde utnyttes. Både av hensyn til individene og av hensyn til samfunnet ville dette vært det beste. Folk som i dag går på stønadsordninger vil kunne tjene sine egne penger og stå på egne ben, og samfunnets utgifter til trygder ville gått kraftig ned samtidig som økt sysselsetting og verdiskapning ville ført til økt velstand i samfunnet. Hva skal man så gjøre for å få flere i de forskjellige gruppene ut i arbeidslivet igjen?

Alderspensjonistene
Disse er det i dag 630.000 av. Når 67 års pensjonsalder ble innført i 1973 var gjennomsnittlig levealder i landet 72 år. I dag er tallet nesten 83 (begge deler for kvinner). En nylig publisert undersøkelse viser at 26% av dagens pensjonister kunne tenke seg å jobbe igjen, og det burde de fått mulighet til. Isteden for å trekke folk i pensjon for å jobbe burde de heller vært oppmuntret til dette, og mens vi først er i gang kan jeg jo skissere mitt eget forslag til pensjonsreform. Alle får kr 100.000 fra fyllte 67 år og til de dør, en gjennomsnittlig 67 åring som lever til hun er 85 vil da få kr 1.800.000. beløpet skal inflasjonsjusteres hvert år. Du kan også velge å pensjonere deg når du er 62 år, men du vil da få 1.800.000/23= 78.260, eller 70 for den saks skyld og få kr 120.000. Utbetalingene vil selvsagt fortsette dersom du overgår snittalderen. Videre gir man klare skattefradrag ved sparing i pensjonsfond og livrente for å oppmuntre til privat pensjonssparing, og du kan jobbe så mye du vil selv etter å ha ha startet pensjonsutbetalingene. Dette ville i mine øyne vært et pensjonssystem som ville vært godt, bærekraftig og rettferdig med fokus på at det er enkeltindividet som i første rekke må ta ansvar for seg selv og sin egen økonomi. Et slikt system ville sikret høyere sysselsetting, og individuell frihet til når man ønsker å pensjonere seg.

Uføretrygdede
Denne gruppen utgjør 320.000 mennesker. Her er det viktig å skille mellom to grupper. De som kan arbeide dersom de blir omskolert og får muligheten, og de som ikke har anledning til å arbeide. Hvor mange som er i de to gruppene er selvsagt umulig å fastslå, men dette vil nok våre leger kunne avgjøre, men at det er tusenvis av mennesker som tidligere har hatt tunge fysiske yrker som kan gjøre en innsats innenfor lettere bransjer er det ingen tvil om. For de som kan omskoleres skal det gis støtte til utdanning og kurs som er påkrevd for å få kompetansen man trenger for en ny jobb, samtidig som man får et beløp som skal sikre en grei materiell levestandard. Dersom den trygdede nekter å gå med på dette skal støtten kuttes. For de som ikke kan omskoleres og har gjort sitt i arbeidslivet gir man en vanlig årspensjon (kr 100.000) som inflasjonsjusteres hvert år. Samtidig som man oppfordrer til å tegne uføreforsikringer gjennom skattefradrag på disse. Det må også være strengere kontroll med at de som får uføretrygd faktisk trenger det. Når det gjelder folk med funksjonshemmninger skal staten oppfordre bedrifter til å ansette disse gjennom å betale for de ekstrakostnadene bedriftene må ut med for å tilpasse arbeidsplassen til den funksjonshemmedes behov. I tillegg burde man gi bedrifter redusert arbeidsgiveravgift på ansatte med funskjonshemninger for å positivt diskriminere denne gruppen.

Sykelønn
I fjor ble cirka 100.000 årsverk borte som følge av sykefravær, og vårt fravær er høyest i Europa. Her må mer av ansvaret over på individene og bedriftene. Folk skal ikke få lønn for de tre første sykedagene, da får man bort folk som tar seg en fridag i ny og ne. Videre må en større del av kostnaden ved sykefraværet (både korttids- og langtidsfraværet) overføres til næringslivet, som da vil få langt større incentiver enn i dag til å forebygge sykefravær. Man kan også gi et positivt incentiv ved at bonusordninger for lavt sykefravær ikke skal regnes med i grunnlaget for arbeidsgiveravgift.

For mottakerne av sosialstøtte gjennomføres samme tiltak som for trygdede, mens ordninger for rehabilitering, arbeidsledige og yrkeshemmede (psykisk utviklingshemmede og andre vanskeligstilte grupper) fortsettes som i dag.

Hadde disse tiltakene blitt gjennomført tror jeg at vi ville fått flere hundre tusen nye arbeidstakere i steden for stønadsmottakere. Det ville gavnet oss alle, og jeg hadde sluppet å irritere meg over at folk som vil jobbe ikke får muligheten, og at folk som ikke vil jobbe får anledning til det.