Leksehjelp fra eksperter

I en hektisk eksamenstid er det godt å se at det er mange som vil komme med en hjelpende hånd, ja selv Vigrid vil nå hjelpe barn og unge med leksene samme om de er 11 eller 32 som Tore Tvedt sa det. Jeg tror nok at de svarene undrende sjeler får av å henvende seg til Vigrid blir kreative, men det er nok "desverre" slik at man i historietimene ikke blir belønnet for å være kreative, men for å forstå og huske viktige hendelser som har skjedd på et tidligere tidspunkt. Jeg vil i samme slengen oppfordre skolebarna til å spørre Nord-Korea om hvordan kapitalisme fungerer og Burma om demokratiets fortreffeligheter.

Det er to grupper jeg kommer på i farten som aktivt prøver å rekruttere barn for å få nye medlemmer, tobakksindustrien og ekstreme organisasjoner med lavpannede idelogier. Det er en meget enkel grunn til at de må rekruttere denne gruppen. Du må være dum og uvitende for å kunne finne på å være intressert. Det er forbudt å selge røyk til personer under 18 år, og på samme måte burde Vigrid ha forbud mot å drive med aktiviter rettet mot mindreårige.

Russland, en fallert kjempe med store komplekser

De siste ukene har vært fulle av nyheter om vår store nabo i øst. Uroen over rakettutplasseringene i Øst-Europa, nyhetene om at Russland vil trekke seg fra nedrustningsavtalen CFE, Boris Jeltsins død og opptøyene rundt Estlands flytting av en statue til minne om den røde armes innsats i 2.verdenskrig. Alle har de vært tankevekkende hendelser, men desverre har disse tankene vært av negativ art, og det blir stadig klarere at Russland beveger seg i feil retning.

Dersom Russland hadde vært en mann hadde han for øyeblikket befunnet seg enten på psykiatrisk klinikk eller i fengsel. Kompleksene over å ha tapt den kalde krigen, og ha mistet store deler av det sovjetrussiske imperiet virker ennå større enn landets enorme størrelse. Stadig oftere får vi se eksempler på bøllete oppførsel der de stenger av energiforsyningen for å oppnå politiske og strategiske mål ovenfor sine tidligere satelittstater. Den stadig økende makten som landet har gjennom sin raskt voksende økonomi og ressursrikdom blir brukt på lite konstruktivt vis, og de legger seg opp i andre lands indre forhold på en måte som bare bøller kan.

Det er også trist å måtte konstatere at det unge russiske demokratiet trolig døde med Boris Jeltsin. 90-tallet var en periode med en frihet som russerne aldri hadde sett maken til, og som de sannsynligvis heller ikke vil være i nærheten av i nær fremtid. Myndighetene slår nå ned den minste demonstrasjon, all form for kritiske meningsytringer mot Vladimir Putins regime er forbundet med stor fare, og alle valg virker avgjort på forhånd, men er det riktig å gi Jeltsin skylden for at demokratiet feilet? Jeltsin gjorde vanvittig mye dumt som president, men forutsetningene var jo også rimelig håpløse. Når det meste av ditt lands industriproduksjon er svært ulønnsom, oljen som du er avhengig av inntektene fra gir lave priser, korrupsjonen er enorm og du sliter med vanvittig store sosiale problemer er det ikke rart du mislykkes som statsleder. Det å gå fra kommuniststat til kapitaliststat har ikke vært lett for noen, og Russland hadde de klart dårligste forutsetningene for å gjennomføre en vellykket overgang.

Det er synd at russerne i dag tydeligvis ser likhetstegn mellom demokrati, fattigdom og kaos. Putins enorme popularitet på tross av et stadig mer autoritært styresett viser at demokratiet ikke klarte å vinne en avgjørende plass i russernes hjerter. Putin har fyllt opp de russiske lommebøkene med rubler, og reetablert Russland som en stormakt i verden. På denne måten har han stillet ropene om folkestyre, men er den nye velstanden egentlig hans fortjeneste? Svært mye av reformarbeidet som i dag er avgjørende faktorer for Russlands vekst ble gjennomført eller startet av Jeltsin, videre har en enorm prisoppgang på olje og gass sørget for en inntektsoppgang som minner mer om en lottopremie enn dyktig politisk håndverk.

Russlands politikk ovenfor de tidligere sovjetrepublikkene og den nye opprustningen av militæret reiser alvorlige spørsmål om man har tenkt til å bruke energi og soldater for å få så mange som mulig av disse republikkene i egen kontroll igjen. Hviterussland er sakte i ferd med å kveles gjennom høye energipriser, mens man i Ukraina oppmuntrer den russiskdominerte østlige delen av landet til å løsrive seg for å enten direkte eller indirekte innlemme den i Russland. Den storstilte opprustningen av forsvaret handler muligens i stor grad om å gjenreise tapt nasjonal stolthet, men i et land med så enorm fattigdom, alkoholisme og dårlig infrastruktur finnes det rimelig mange mer konstruktive formål å bruke sine midler på. Økonomisk er også russerne på vei i feil retning, med stadig større statseide foretak som kontrollerer nøkkelindustriene, og økt korrupsjon som en følge av det stadig mer autoritære og lite gjennomsiktige styresettet.

Desverre for russerne, og muligens heldigvis for resten av verden kan deres nye storhetsperiode bli kortvarig. Den demografiske kollapsen som skyldes svært lav fødselsrate og høy dødelighet på grunn av alkoholmisbruk og dårlig levestandard fører til at den russiske befolkningen minskes med nesten en million mennesker i året. Et land med stadig færre arbeidstakere, stor korrupsjon, enorme forskjeller mellom fattige og rike og ineffektive bedrifter som følge av statlig styring skal ikke møte på særlig store problemer før det sier stopp. Videre ligger det en mye sterkere kjempe i øst enn dem selv nemlig Kina, som kan vise seg å bli en langt større utfordring for russerne enn det EU og tidligere sovjetrepublikker noensinne kan bli. Det er synd at russerne tror at man blir en dominerende spiller i verden gjennom konfrontasjon og autoritært styresett, men jeg er redd de må få nok et slag i trynet før de kanskje forstår at det er demokrati, diplomati og frie markeder som er avgjørende for å kunne være en fungerende stormakt over lang tid i den globaliserte verden.

FNs klimarapport. Kutte hjemme eller ute?

Verdens oppmerksomhet om været er på vei gjennom skyene. I Norge svarer norske velgere i langt større grad enn før at klima er enn av de viktigste sakene som avgjør deres politiske standpunkt. Vi er endelig blitt enige om problemet, men hvor er løsningen?

Ap vil kutte ved å kjøpe CO2 kvoter i utlandet, mens SV og KrF vil kutte de nasjonale utslippene. For meg er det fullstendig uviktig hvor det kuttes, bare det kuttes. De politske partiers ønsker om å overby hverandre fører imidlertid ikke noe godt med seg. Forslaget om å forby salg av rene bensin og dieseldrevne biler i Norge er lite gjennomtenkt, og ikke gjennomførbart. Det krever at bilindustrien kommer med miljøvennlige modeller innen alle bilsegmenter som er konkurransedyktige og driftssikre. Norge må nok desverrre innse at de er et svært lite marked for bilindustrien totalt sett, noe som gjør vår påvirkningskraft minimal. Det eneste et slikt forbud ville ført til er at vi dramatisk ville redusert vår konkurransekraft som en følge av at vi ikke har kjøretøyer som er på høyde med våre konkurrenter. Denne typen forslag kommer det alt for mange av, og jeg får ofte inntrykk av at det ikke er så viktig med gjennomførbarhet bare det er nytenkende og stort. Den tankegangen må vi bort fra. Vi trenger pragmatiske løsninger som gavner samfunnet, så på spørsmålet om hvor vi skal kutte er svaret enkelt. Kutt der det er billigst.

I Norge har vi to svært store utslippsfaktorer til CO2. Disse er industri og olje og gassvirksomhet. Den kraftkrevende industrien er i dag Norges enkeltstående største CO2 versting, og denne bransjen holdes kunstig i live gjennom subsidierte kraftpriser. Hovedgrunnen til at slik industri ble etablert her var at vi hadde så vanvittig mye kraft, og at vi var uten mulighet til å bruke den eller eksportere den. Dette er ikke tilfellet i dag, og vi har mistet vårt fortrinn innen kraftkrevende industri, og burde overlate denne produksjonen til andre som har dette fortrinnet, som for eksempel Island og Qatar. Ved å kutte subsidiene vil vi øke vår egen profitt, samtidig som vi reduserer våre utslipp med cirka 20%. Dersom målet skal være 30% reduksjon vil det da være mest hensiktsmessig å gjennomføre de restrerende kuttene utenfor våre grenser. Det hjelper ikke at vi innstallerer sparepærer og resirkulerer når u-landene åpner forurensende kullkraftverk hver dag.

Globalt samarbeid vil uansett være avgjørende for om vi lykkes i å kunne gi kloden videre til våre etterkommere i en stand som gjør den til et godt sted å leve. Globale minimumstandarder for utslipp innen bil-, fly- og kraftindustrien er avgjørende for at vi skal lykkes. Det trenger ikke å være verken vanskelig eller dyrt, bare vi tenker smart. Politikerne skal ikke bygge kostbare poltiske klimasymboler over seg selv. De skal bygge et samfunn som fungerer også i morgen.

Statlig eierskap? Tja.

FrP og Høyre har foreslått at man skal selge seg ned i en rekke bedrifter som Statoil, Hydro, Telenor og Yara, men er det egenltig lurt? Et grunnleggende prinsipp for mine politiske standpunkter er at jeg ønsker at man skal maksimere utnyttelsen av samfunnets ressurser. Grunnlaget for å privatisere er at erfaring viser at en bedrift eiet og styrt av private virker mer effektivt og skaper større verdier for samfunnet enn om bedriften hadde vært styrt av staten. Historien viser også at de firmaene med størst verdiskapning er de som er eiet og styrt av familier og enkeltpersoner som Agnelli, Rockefeller, Ford og Wallenberg. Disse har vist en evne til å kunne tenke ekstremt langsiktig og være innovative og gode eiere. I Norge har vi desverre svært få slike investorer, og de vi har er ikke rike nok til å kunne investere nok i de statseide selskapene til å få kontroll. Dette betyr at kjøperne av andelene staten selger først og fremst ville bli internasjonale investeringsbanker og globale fond, som ikke er en mer langsiktig eller bedre eiere enn det den norske stat har vist seg å være i børsnoterte selskaper.

I dag er de fleste av firmaene som det er snakk om å selge seg ned i notert på Oslo børs, og de styres etter bedriftsøkonomiske hensyn. Det er ikke noe grunnlag for å påstå at et firma som Statoil eller Telenor hadde vært drevet på en bedre måte dersom staten ikke var eier, noe som også reflekteres i aksjekursene og sammenligning av profitt med de statseide bedriftenes konkurrenter. Så hva vil konsekvensene av et statlig nedsalg bli? Staten vil få x antall milliarder, men disse vil ikke kunne brukes til investeringer slik Frp foreslår, da det ikke finnes ledige ressurser i samfunnet til dette. Salgsinntektene må dermed investeres i utlandet på samme måte som oljefondet. Videre vil en redusert eierandel i selskapene føre til at utbyttene staten tar ut av selskapene blir redusert med samme prosentsats som man selger seg ned med. Da den store majoriteten av de nye eierne i selskapene ikke skatter til Norge, vil dette føre til direkte tap av inntekter. I 2007 er utbyttet fra de statseide bedriftene på 30 milliarder kroner. Dette vil bety at man enten må bruke mer oljeinntekter, øke skattene eller kutte i utgiftene for å kompensere for nedgangen i aksjeutbytter. Alternativ 1. og 2. er skadelige for norsk økonomi, mens 3. er politisk urealistisk.

Den nåværende regjering har imidlertid til hensikt å drive aktiv næringspolitikk, men de har så langt ikke vist noen evne eller vilje til å endre politikken om at de børsnoterte selskapene skal få styre seg på en profittmaksimerende måte, men dette er selvsagt en fare. Dersom Høyre og FrP skulle vinne valget i 2009 bør heller løsningen for å sikre at bedrifter med store statlige eierandeler skal styres på en best mulig måte være å legge alle bedriftene under et statlig investeringsselskap, styrt etter samme prinsipper som oljefondet med profesjonelle forvaltere, og uten vesentlig politisk makt utover etiske og miljømessige retningslinjer.

Dersom man er opptatt av at nedsalg skal føre til størst mulig inntekter for Norge totalt, må man gjennomføre det i et slikt begrenset omfang at norske statsborgere har kjøpekraften til dem. Gjennomfører man en årlig ordning med slike nedsalg kunne man gradvis økt innslaget av private norske investorer på Oslo børs, noe som ville vært den beste løsningen for Norge. Dette vil imidlertid sørget for at Norge hadde fått en større del av den globale profittkaken, noe som jo ikke akkurat er sosialt omfordelende i en verden der vi allerede er ufattelig mye rikere enn gjennomsnittet. Så hvis jeg ser noen problemer med å la være å selge ned så må det være dette. Imidlertid er vel desverre fakta slik at de solgte andelene ville gått til investorer i land som er omtrent like rike som oss selv, så det døyver jo den dårlige samvittigheten over at Telenors utbytte fra Bangladesh og Grameen Phone er med på å finansiere den norske velferdsstaten.

Jeg hadde sett med positive øyne på å delprivatisere bedrifter som Statkraft, NSB, og Posten da historien viser at det har ført til økt verdiskapning og effektivitet å privatisere statseide selskaper, men å selge ned andeler i selskaper som er børsnotert og profittmaksimerende er ingen god løsning for Norge. Man skal ikke privatisere for å privatisere, man skal privatisere fordi det skaper en meravkastning for samfunnet.

Sydentull fra Sponheim

Lars Sponheim vil at man skal rasjonere sydenturer, og at alle skal få dra en gang i året. Et uvanlig toskete forslag fra Venstres leder. Kapitalismus har skrevet ypperlig om hvordan vi kan innføre skatter og avgifter for å løse miljøproblemene, og det er løsningen også for flyreiser. Rasjonering er noe man drev med under krigen, og ikke en egnet løsning for å redde verden fra miljøkatastrofe. Vi har alle individuelle ønsker og behov, og må selv få bestemme hvordan vi lever våre liv, så lenge vi betaler for den kostnaden vi påfører samfunnet gjennom våre valg.

Togfetisjisme

Alle vet jo at venstresiden alltid ivrer etter kollektive fellesskapsløsninger, men SVs vanvittige kjærlighetsforhold til tog er bare tragisk.

- I steden for å kjøpe jagerfly vil de ha tog.

- For å løse Tromsø OLs transportproblemer vil man ha tog.

Det er en grunn til at Norge ikke har jernbane nord for Bodø. De som bor der er for få og bor for spredt. Tog krever nemlig store volumer for å være samfunnsøkonomisk lønnsomt, men det uttrykket har nok SV et like ullent forhold til som enkelte av Hordaland Høyres stortingsrepresentanter, og da er det ikke lett. Tanken om at Norges sikkerhetsproblemer også best kan løses ved hjelp av tog går jo pent inn i SVs noe enkle miss world tankegang i sikkerhetsspørsmål. SV liker å se på seg selv som idealister, men selv idealister burde i blant stikke fingern i jorda og innse at metallvogner på skinner ikke er svaret på alt.

Behovsprøving nei takk!

En av Unge Høyres kjepphester er behovsprøvd barnetrygd. Argumentet er at Trygve Hegnar og hans likesinnede ikke trenger barnetrygd og det er jo selvsagt rett, men argumentasjonen er ganske bakvendt fra det som er UHs vanlige tankerekke. Det er jo ikke slik at man mener at skattefradrag for pensjonssparing skal behovsprøves, fordi man ser på det som et gode for samfunnet at enkeltindivider oppfordres til dette. På samme måte er UH for flat skatt, noe som vil svekke dagens omfordelingsprinsipp i skattesystemet, og gi de med høyest arbeidsinntekt den største økonomiske gevinsten. Lov å lykkes er et av våre slagord, men barnetrygd det vil ikke UH gi de "vellykkede". Så hvorfor burde ikke barnetrygd behovsprøves?

I Norge får vi for få barn. Dermed burde tiltak som sørger for at man får flere barn oppfordres. Barnetrygd er helt klart et slikt tiltak. Sunn fornuft tilsier da at alle som får barn skal ha en økonomisk fordel ovenfor de som velger å ikke få barn, uavhengig av inntekt. Det er greit at det vil være lommerusk for våre aller rikeste, men en slik behovsprøvd ordning vil måtte omfatte folk med mer normale arbeidsinntekter for å få noen som helst effekt. Dagens toppskatt omfatter jo folk med det som faktisk er ganske normale lønnsinntekter. De best betalte arbeidsinntektene er allerede de hardest skattelagte, og en ytterligere økning er ikke i verken arbeidslivets eller UHs interesser. Da får man heller gi ekstra støtte til de som lever under fattigdomsgrensen for å sørge for at alle barn har gode oppvekstvilkår. Kanskje en løsning kan være å gi barnetrygd som skattefradrag i steden for støtte, da dette høres mye bedre ut i liberal-konservative ører. Man kan gjerne gjøre det valgfritt å få barnetrygd så Trygve Hegnar kan få slippe, men barn er et gode for alle, og skal belønnes deretter.