Korea Today

Jeg vil gjerne videreformidle verdens fremste informasjonskanal. Denne leser jeg hver dag for å bli oppdatert på de viktige sakene sett fra et kritisk synspunkt. Ingenting slår denne. Kim Jong Ill ER stor på tross av sine 63cm. Bare se på hva han sier. Så til alle dere fortapte kapitalistiske sjeler, vil dere ha sannheten så les: Korea Today

Er EU kampen over?

Jens Stoltenberg har uttalt til Daily Telegraph at han ikke tror Norge blir medlem av EU, riktignok har hans informasjonsrådgiver prøvd seg med litt brannslukking ved å si at Stoltenberg mente at det ikke er aktuelt akkurat nå, men uttalelsen reiser allikevel noen viktige spørsmål. For er det egentlig noen vits i å stå på barrikadene å kjempe for EU? Trenger Norge EU, og trenger EU Norge?

Norge har i dag full tilgang til EUs indre marked gjennom EØS-avtalen. Vi er i tillegg dypt integrert i EU gjennom å være med på en rekke av EUs samarbeidsprosjekter innen forsvar, justis og sikkerhet, og vi betaler full EU-kontigent. Det eneste vi mangler er innflytelse og stemmerett. Etter at ja-siden tapte i 94 på grunn av spørsmål sjølråderett og sjølstendighet er det et paradoks at vi godtar å være EU-medlemmer uten stemmerett, for hva hadde egentlig Norge tapt av selvstendighet om vi ble med i EU i dag? Vi hadde måttet begrense støtten til jordbruket, endre fiskeripolitikken og ikke hatt mulighet til å komme med selvstendige utspill i utenrikspolitikken på samme måte som i dag. Dette ville da i sum ført til positive endringer for det norske samfunnet. Vi ville fått innflytelse over lover som vedtas på vegne av oss samtidig som vi hadde fått et mer effektivt jordbruk. Det er etter mitt syn ikke noe spørsmål om Norge trenger EU, slik det fungerer i dag er det et stort demokratisk problem at vi ikke er med. Et annet spørsmål jeg imidlertid har stilt meg selv i det siste er hvorvidt EU egentlig trenger Norge, i hvilken retning hadde vi prøvd å påvirke EU?

Vi ville satset på å opprettholde dagens udugelige og proteksjonistiske landbrukspoltikk, vi ville også mest sannsynslig vært en bremsekloss for europeisk integrasjon og ytterligere felleskapsløsninger og vi ville drevet på for kostbare reguleringer og byråkratiske løsninger i søken etter aktiv næringspolitikk. Vi ville med andre ord fungert som en forlenget arm for Frankrike i jordbruks- og næringspolitikken og Storbrittania i den europeiske integrasjonen. Rett og slett det værste av to verdener. Jeg ønsker meg et åpent, integrert, dynamisk og liberalt Europa, så da er det nok like greit at Norge står utenfor til vi selv kommer ut av vår egen ideologiske og nasjonalistiske steinrøys. I hvert fall for Europas del.

På spørsmålet om EU-kampen virkelig er over vil jeg imidlertid rope ut NEI. Når EU får en ny grunnlov i stand, man ser at stadig flere spørsmål og utfordringer må løses regionalt og globalt, og den europeiske integrasjonen går videre tror jeg nordmenn vil se at vi har mer å tjene på å være innenfor enn utenfor. Å være husmann i eget land er ingen løsning å satse på.

Chavez på vei mot drømmesamfunnet!

En av mine personlige politikerfavoritter Hugo har nå tatt et nytt steg på vei mot sosialismens drømmesamfunn. Han okkuperer 20 store landeiendommer. Godt å se at Mugabe har noen fans som følger hans strategi, jeg var nemlig sørgerlig redd for at han var ganske alene. Nei nå er det nok ikke lenge før Venezuela er blitt til den himmelen sosialistene har gått å drømt om siden Marx. De har jo kommet ganske nært med Cuba, men her tror jeg vi har en skikkelig innertier. Keep on moving, the revolution is booming. (Hørt av en globaliseringsmotstander, hvem sa at sosialister ikke er kløppere i engelsk??)

Mangel på arbeidskraft?

Norge har i dag en arbeidsledighet som er den laveste siden 70-tallet, og rentene blir satt opp som en følge av blant annet arbeidskraftsmangelen. Samtidig lever 35% av Norges befolkning over 16 år av trygd og stønad, eller 1,3 millioner om man vil si det slik. Her er det enorme arbeidskraftsreserver, som burde utnyttes. Både av hensyn til individene og av hensyn til samfunnet ville dette vært det beste. Folk som i dag går på stønadsordninger vil kunne tjene sine egne penger og stå på egne ben, og samfunnets utgifter til trygder ville gått kraftig ned samtidig som økt sysselsetting og verdiskapning ville ført til økt velstand i samfunnet. Hva skal man så gjøre for å få flere i de forskjellige gruppene ut i arbeidslivet igjen?

Alderspensjonistene
Disse er det i dag 630.000 av. Når 67 års pensjonsalder ble innført i 1973 var gjennomsnittlig levealder i landet 72 år. I dag er tallet nesten 83 (begge deler for kvinner). En nylig publisert undersøkelse viser at 26% av dagens pensjonister kunne tenke seg å jobbe igjen, og det burde de fått mulighet til. Isteden for å trekke folk i pensjon for å jobbe burde de heller vært oppmuntret til dette, og mens vi først er i gang kan jeg jo skissere mitt eget forslag til pensjonsreform. Alle får kr 100.000 fra fyllte 67 år og til de dør, en gjennomsnittlig 67 åring som lever til hun er 85 vil da få kr 1.800.000. beløpet skal inflasjonsjusteres hvert år. Du kan også velge å pensjonere deg når du er 62 år, men du vil da få 1.800.000/23= 78.260, eller 70 for den saks skyld og få kr 120.000. Utbetalingene vil selvsagt fortsette dersom du overgår snittalderen. Videre gir man klare skattefradrag ved sparing i pensjonsfond og livrente for å oppmuntre til privat pensjonssparing, og du kan jobbe så mye du vil selv etter å ha ha startet pensjonsutbetalingene. Dette ville i mine øyne vært et pensjonssystem som ville vært godt, bærekraftig og rettferdig med fokus på at det er enkeltindividet som i første rekke må ta ansvar for seg selv og sin egen økonomi. Et slikt system ville sikret høyere sysselsetting, og individuell frihet til når man ønsker å pensjonere seg.

Uføretrygdede
Denne gruppen utgjør 320.000 mennesker. Her er det viktig å skille mellom to grupper. De som kan arbeide dersom de blir omskolert og får muligheten, og de som ikke har anledning til å arbeide. Hvor mange som er i de to gruppene er selvsagt umulig å fastslå, men dette vil nok våre leger kunne avgjøre, men at det er tusenvis av mennesker som tidligere har hatt tunge fysiske yrker som kan gjøre en innsats innenfor lettere bransjer er det ingen tvil om. For de som kan omskoleres skal det gis støtte til utdanning og kurs som er påkrevd for å få kompetansen man trenger for en ny jobb, samtidig som man får et beløp som skal sikre en grei materiell levestandard. Dersom den trygdede nekter å gå med på dette skal støtten kuttes. For de som ikke kan omskoleres og har gjort sitt i arbeidslivet gir man en vanlig årspensjon (kr 100.000) som inflasjonsjusteres hvert år. Samtidig som man oppfordrer til å tegne uføreforsikringer gjennom skattefradrag på disse. Det må også være strengere kontroll med at de som får uføretrygd faktisk trenger det. Når det gjelder folk med funksjonshemmninger skal staten oppfordre bedrifter til å ansette disse gjennom å betale for de ekstrakostnadene bedriftene må ut med for å tilpasse arbeidsplassen til den funksjonshemmedes behov. I tillegg burde man gi bedrifter redusert arbeidsgiveravgift på ansatte med funskjonshemninger for å positivt diskriminere denne gruppen.

Sykelønn
I fjor ble cirka 100.000 årsverk borte som følge av sykefravær, og vårt fravær er høyest i Europa. Her må mer av ansvaret over på individene og bedriftene. Folk skal ikke få lønn for de tre første sykedagene, da får man bort folk som tar seg en fridag i ny og ne. Videre må en større del av kostnaden ved sykefraværet (både korttids- og langtidsfraværet) overføres til næringslivet, som da vil få langt større incentiver enn i dag til å forebygge sykefravær. Man kan også gi et positivt incentiv ved at bonusordninger for lavt sykefravær ikke skal regnes med i grunnlaget for arbeidsgiveravgift.

For mottakerne av sosialstøtte gjennomføres samme tiltak som for trygdede, mens ordninger for rehabilitering, arbeidsledige og yrkeshemmede (psykisk utviklingshemmede og andre vanskeligstilte grupper) fortsettes som i dag.

Hadde disse tiltakene blitt gjennomført tror jeg at vi ville fått flere hundre tusen nye arbeidstakere i steden for stønadsmottakere. Det ville gavnet oss alle, og jeg hadde sluppet å irritere meg over at folk som vil jobbe ikke får muligheten, og at folk som ikke vil jobbe får anledning til det.

Angrep er det beste forsvar???

Gerd Liv Valla lever tydelig etter hypotesen om at angrep er det beste forsvar, og det setter jeg stor pris på. Dersom dagens opplysninger i VG om utskjelling av Kolberg er korrekt er hun ennå dummere og mer psykotisk enn jeg allerede har inntrykk av. Det å skjelle ut en mann som er hjernen bak LOs vetorett i alle politiske saker i AP, og som har uttalelsen "fagbevegelsen, fagbevelsen, fagbevegelsen" som sin store arv burde selv hun skjønt at ikke er spesielt lurt. Ser med stor interesse fram mot offentliggjøringen av Yssen-rapporten i morgen, enten er Valla lame duck eller hun må ta sin hatt å gå. Samme hva som blir utfallet er det positivt. Ledere av hennes kaliber burde aldri ha makt samme om det er i fagbevegelsen eller i næringslivet. En konstruktiv og god fagbevegelse er en viktig for Norge, og uten AKP ved makten er det håp om at LO igjen skal kunne bli en leverandør av fornuftige løsninger på arbeidslivets problemer.

Tomgang

Advokat Abid Q. Raja har i dag gått ut i Aftenposten med krav om at Oddvar Stenstrøm og hans holmgang må tas av plakaten, fordi programmet skaper stigmatiserende bilder av enkeltgrupper og er rå populisme. Nå er det vel ikke Rajas jobb å bestemme sendeskjemaet i en reklamefinansiert TV-kanal, men mannen har da helt klart et poeng i at programmet burde tas av. Hvis det hadde gått ann å tippe på hva svarene av holmgangs "undersøkelser" ville vært før sending er jeg sikker på at jeg hadde vært mangemillionær i dag. Programmet er så forutsigbart, kjedelig og lite opplysende at det er til å sovne av. Dette er imidlertid ikke noe spesielt fenomen for holmgang, norske debattprogrammer er jo i all hovedsak ikke noe å skryte av.

Det består av en rekke politikere som sitter å beskylder hverandre for alt som er galt i landet istedenfor å faktisk dele sine visjoner og tanker for framtiden med seerne og motdebattantene. Denne håpløse og lite konstruktive debattformen blir det lagt opp til gjennom talentløse spørsmålstillinger fra programlederne, men politikerne har også et stort kollektivt ansvar her. Dersom de faktisk kunne bestemme seg for å diskutere sak, konkrete tiltak og fremtiden tror jeg vi hadde fått en langt bedre TV-underholdning og en bedre politisk debatt.

Når det gjelder Rajas hovedpoeng om at Holmgang fører til stigmatisering av enkeltgrupper er jeg nok delvis uenig. De folkene som ringer inn og stemmer er i stor grad fortapte sjeler som nok var rimelig sikker i trua på at sotrøret han ser på butikken er kriminell også før sendingen startet, og han ser på fordi han ønsker å få ytterligere bekreftelse for sine egne meninger. Om noe så bidrar kanskje holmgang til ytterligere fordumming blant en allerede dum del av Norges befolkning. Jeg savner intelligente programmledere og konsktruktive politikere, så se å få menn med øhhhh og HVA MENER DU OM ...?!?!?! som varemerke bort fra skjermen (one down one to go), og få inn folk som faktisk har noe å tillføre den offentlige debatten.

The last king of Scotland

Her om dagen så jeg den glimrende filmen "The last king of Scotland", og Forest Whitaker gjør virkelig en innsats verdig en Oscar. Jeg stiftet min første bekjentskap med Idi Amin gjennom Postgirobyggets glitrende sang "motorsagmannen", og skjønte vel allerede da at her må det ha vært en skrue løs. Etter å ha sett filmen innser jeg at han vel heller må ha hatt et helt verktøyskrin skranglende der oppe, men han illustrerer jo på mange måter Afrikas problemer både da og nå.

Kinoene har jo nærmest Afrikadager nå for tiden med hele to filmer om temaet, og også Blood Diamond ga et interresant innblikk i kontinentets nærmest bunnløse problemer. I tillegg kom jo Hotel Rwanda ut for forholdsvis kort tiden siden så Hollywood har jo tydeligvis nærmest bosatt seg på kontinetet, og godt er det. Filmer gir ihvertfall meg en helt annen evne til å leve meg inn i ting enn det jeg klarer gjennom nyhetsartikkler og innslag på BBC world. Man blir gjennom mediene nærmest mettet med elendighetsbeskrivelsene og de evinnelige tragiske bildene av barn med oppblåste mager i sultkatastrofene. Derfor er filmer som viser at det faktisk dreier seg om mennesker som deg og meg med håp, ønsker og tanker om en bedre fremtid og et liv i fred så viktig. Jeg er så utrolig lei av u-hjelp for å lette vår egen kollektivt dårlige samvittighet både fra kolonitiden og vår egen velstand, samtidig som man aktivt motarbeider videre utvikling på kontintet gjennom proteksjonistisk handels og immigrasjonspolitikk.

Når afrikanske statsledere (av den rasjonelle typen) blir spurt hva de ønsker seg så er det tilgang til vestens markeder som står øverst, og da først og fremst på det området der de har noe å eksportere nemlig landbruk. Sierra Leone som "Blood Diamond" omhandler er et tragisk eksempel på at vi tillater dem å selge deres produkter så lenge det ikke går utover arbeidsplasser i vår del av verden, og man ser gjennom fingrene med at den diamantringen du kjøper til dama sørger for å holde borgerkrig, folkemord og ødeleggelse av en generasjon unge i gang. Så når borgerkrigen er ferdig og en ny gjeng lavpannede diktatorspirer er på plass i presidentpalasset setter vi i gang en u-hjelpsaksjon på TV, samler inn et par hundre millioner som for det meste går ut i sanden (eller i lommen) og glemmer hele landet. Så gjentar situasjonen seg i et nytt land, og vi kan nok en gang se på oss selv som noble mennesker som bidrar med en hundrings til de trengende. Når skal vi i vesten egentlig slutte med denne vanvittige dobbeltmoralen? Vi vil ha oljen og diamantene som finansierer lokale krigsherrer, men vi vil ikke la dem få tilgang til markeder som vi selv ikke er konkurransedyktige på.

Det er så utrolig mye som er gjort feil i Afrika, og så utrolig mye som fortsatt gjøres feil, så nå må det vel snart være på tide at vi gjør noe riktig i steden for å spytte inn et par kroner til nødhjelp. Så her følger mine tanker om hva som bør gjøres på dette hardt prøvede kontinenetet.
1. Riv ned tollmurene og kutt subsidiene i landbruket
2. Gjeldslette
3. Gi noe igjen for ressursutnyttingen
4. Utbredt føderalisme og lokalt selvstyre
5. Stopp hvitvaskingen


1. Riv ned tollmurene og kutt subsidiene i landbruket
Dersom de rike landene hadde tatt bort de proteksjonistiske tiltakene som beskytter vårt landbruket hadde det fått følgende virkninger.
- De rike landene hadde dyrket mindre og overproduksjonen av hvete og andre matvarer hadde blitt borte. Dette hadde ført til at forholdet mellom tilbud og etterspørsel ble mer balansert, noe som hadde økt matvareprisene og de afrikanske landenes inntekter.
- De afrikanske landene kunne hatt en mer diversifisert dyrking av forskjellige landbruksprodukter som følge av at de ville kunnet dyrket hvete og andre basisprodukter for eksport, noe som hadde sikret landene en buffersone ved tørke og dårlige innhøstingsår noe som ville dramatisk redusert faren for akutt hungersnød.

2. Gjeldsslette
Behovet for dette kan vel best illustreres utifra følgende nøkkeltall. Hvert år får de afrikanske landene 3,2% av sin BNP fra u-hjelp, mens de hvert år betaler 4,2% i renter og avdrag på gjeld. Selvsagt skal man som hovedregel betale tilbake sine renter og avdrag, men med tanke på at store deler av den afrikanske gjelden vel må kunne sies å være illegitim så burde nok det kravet forbigås i stillhet. Lån som har ført til enorme palasser og vanvittig privat forbruk for makteliten, og svært lite utvikling for de menneskene lånene var ment å hjelpe har rett og slett ikke noe for seg. Gjeldsslette vil sørge for at lutfattige afrikanske land kan bygge skoler istedenfor å betale renter.

3. Gi noe igjen for ressursutnyttingen.
Mitt største problem med svært mange firmaer i verden er at de er mestre på kort sikt, men ubrukelige i lengden. Det å spare seg til rekordoverskudd et år hjelper lite når noen sinte lokale nigerianere sprenger oljeledningen din det neste året. Hvorfor klarer ikke bedriftsledere å se dette, og prøve å unngå det ved å forplikte seg til å investere i de områdene som blir berørt av ressursutnyttingen? Ved å investere i infrastruktur, skoler og helsevesen hadde man hjulpet de lokale inbyggerne, og dermed ungått problemer for seg selv. Folk hadde følt at de fikk noe igjen for at noen la oljerør over den lille jordlappen deres, og dermed ungår man at de i neste omgang ville sprengt investeringen i luften.

4. Utbredt føderalisme og lokalt selvstyre.
Hvis du noen gang har sett et kart over hvor de forskjellige folkegruppene i Afrika bor, og sammenligner det med de faktiske landegrensene så ser du at det hele er borti natta. Når koloniherrene satt å tegnet opp disse grensene gikk det jo fullstendig på måfå, og det har jo ettertiden bært kraftig preg av. Så for å unngå fremtidige borgerkriger og konflikter burde man i størst mulig grad la folk som føler en viss grad av samhørighet få styre over sitt geografiske område, men med en demokratisk valgt sentralregjering som styrer over oppgaver som må løses nasjonalt. Oppgaver som infrastruktur, forsvar og utenrikspolitikk. En gjeng med små United States of America altså.

5. Stopp hvitvaskingen.
Et av de største problemene i Afrika er den vanvittige korrupsjonen. Pengene går fra afrikanske lommer til banker i Sveits og Cayman Island. Hadde man klart å få bukt med disse landenes ødeleggende hemmelighold hadde det blitt svært mye vanskeligere å være korrupt statsmann. Ingen er tjent med at det finnes muligheter til å skjule kriminell aktivitet. Sveitserne kan skrike så mye de vil om diskresjon, men så lenge den diskresjonen muliggjør korrupsjon burde internasjonale lover og regler stoppe dem fra det. Folk som har penger de ikke vil vise er i min verden naturlig mistenkelig. De som har intet å skjule har heller intet å tape på at myndigheter vet om dem og deres midler.

Så dette var min personlige ønskeliste for et fantastisk kontinent med vanvittige ressurser, vakker natur og masse flott mennesker. Enkelte av punktene har jo stor internasjonal støtte så en kan jo håpe at ting skjer etterhvert, men for optimistisk på afrikas vegne vil jeg nok ikke være. Vår egen likegyldighet og kinesernes interesse lover ikke akkurat godt for fremtiden.