Statlig eierskap? Tja.

FrP og Høyre har foreslått at man skal selge seg ned i en rekke bedrifter som Statoil, Hydro, Telenor og Yara, men er det egenltig lurt? Et grunnleggende prinsipp for mine politiske standpunkter er at jeg ønsker at man skal maksimere utnyttelsen av samfunnets ressurser. Grunnlaget for å privatisere er at erfaring viser at en bedrift eiet og styrt av private virker mer effektivt og skaper større verdier for samfunnet enn om bedriften hadde vært styrt av staten. Historien viser også at de firmaene med størst verdiskapning er de som er eiet og styrt av familier og enkeltpersoner som Agnelli, Rockefeller, Ford og Wallenberg. Disse har vist en evne til å kunne tenke ekstremt langsiktig og være innovative og gode eiere. I Norge har vi desverre svært få slike investorer, og de vi har er ikke rike nok til å kunne investere nok i de statseide selskapene til å få kontroll. Dette betyr at kjøperne av andelene staten selger først og fremst ville bli internasjonale investeringsbanker og globale fond, som ikke er en mer langsiktig eller bedre eiere enn det den norske stat har vist seg å være i børsnoterte selskaper.

I dag er de fleste av firmaene som det er snakk om å selge seg ned i notert på Oslo børs, og de styres etter bedriftsøkonomiske hensyn. Det er ikke noe grunnlag for å påstå at et firma som Statoil eller Telenor hadde vært drevet på en bedre måte dersom staten ikke var eier, noe som også reflekteres i aksjekursene og sammenligning av profitt med de statseide bedriftenes konkurrenter. Så hva vil konsekvensene av et statlig nedsalg bli? Staten vil få x antall milliarder, men disse vil ikke kunne brukes til investeringer slik Frp foreslår, da det ikke finnes ledige ressurser i samfunnet til dette. Salgsinntektene må dermed investeres i utlandet på samme måte som oljefondet. Videre vil en redusert eierandel i selskapene føre til at utbyttene staten tar ut av selskapene blir redusert med samme prosentsats som man selger seg ned med. Da den store majoriteten av de nye eierne i selskapene ikke skatter til Norge, vil dette føre til direkte tap av inntekter. I 2007 er utbyttet fra de statseide bedriftene på 30 milliarder kroner. Dette vil bety at man enten må bruke mer oljeinntekter, øke skattene eller kutte i utgiftene for å kompensere for nedgangen i aksjeutbytter. Alternativ 1. og 2. er skadelige for norsk økonomi, mens 3. er politisk urealistisk.

Den nåværende regjering har imidlertid til hensikt å drive aktiv næringspolitikk, men de har så langt ikke vist noen evne eller vilje til å endre politikken om at de børsnoterte selskapene skal få styre seg på en profittmaksimerende måte, men dette er selvsagt en fare. Dersom Høyre og FrP skulle vinne valget i 2009 bør heller løsningen for å sikre at bedrifter med store statlige eierandeler skal styres på en best mulig måte være å legge alle bedriftene under et statlig investeringsselskap, styrt etter samme prinsipper som oljefondet med profesjonelle forvaltere, og uten vesentlig politisk makt utover etiske og miljømessige retningslinjer.

Dersom man er opptatt av at nedsalg skal føre til størst mulig inntekter for Norge totalt, må man gjennomføre det i et slikt begrenset omfang at norske statsborgere har kjøpekraften til dem. Gjennomfører man en årlig ordning med slike nedsalg kunne man gradvis økt innslaget av private norske investorer på Oslo børs, noe som ville vært den beste løsningen for Norge. Dette vil imidlertid sørget for at Norge hadde fått en større del av den globale profittkaken, noe som jo ikke akkurat er sosialt omfordelende i en verden der vi allerede er ufattelig mye rikere enn gjennomsnittet. Så hvis jeg ser noen problemer med å la være å selge ned så må det være dette. Imidlertid er vel desverre fakta slik at de solgte andelene ville gått til investorer i land som er omtrent like rike som oss selv, så det døyver jo den dårlige samvittigheten over at Telenors utbytte fra Bangladesh og Grameen Phone er med på å finansiere den norske velferdsstaten.

Jeg hadde sett med positive øyne på å delprivatisere bedrifter som Statkraft, NSB, og Posten da historien viser at det har ført til økt verdiskapning og effektivitet å privatisere statseide selskaper, men å selge ned andeler i selskaper som er børsnotert og profittmaksimerende er ingen god løsning for Norge. Man skal ikke privatisere for å privatisere, man skal privatisere fordi det skaper en meravkastning for samfunnet.

Sydentull fra Sponheim

Lars Sponheim vil at man skal rasjonere sydenturer, og at alle skal få dra en gang i året. Et uvanlig toskete forslag fra Venstres leder. Kapitalismus har skrevet ypperlig om hvordan vi kan innføre skatter og avgifter for å løse miljøproblemene, og det er løsningen også for flyreiser. Rasjonering er noe man drev med under krigen, og ikke en egnet løsning for å redde verden fra miljøkatastrofe. Vi har alle individuelle ønsker og behov, og må selv få bestemme hvordan vi lever våre liv, så lenge vi betaler for den kostnaden vi påfører samfunnet gjennom våre valg.

Togfetisjisme

Alle vet jo at venstresiden alltid ivrer etter kollektive fellesskapsløsninger, men SVs vanvittige kjærlighetsforhold til tog er bare tragisk.

- I steden for å kjøpe jagerfly vil de ha tog.

- For å løse Tromsø OLs transportproblemer vil man ha tog.

Det er en grunn til at Norge ikke har jernbane nord for Bodø. De som bor der er for få og bor for spredt. Tog krever nemlig store volumer for å være samfunnsøkonomisk lønnsomt, men det uttrykket har nok SV et like ullent forhold til som enkelte av Hordaland Høyres stortingsrepresentanter, og da er det ikke lett. Tanken om at Norges sikkerhetsproblemer også best kan løses ved hjelp av tog går jo pent inn i SVs noe enkle miss world tankegang i sikkerhetsspørsmål. SV liker å se på seg selv som idealister, men selv idealister burde i blant stikke fingern i jorda og innse at metallvogner på skinner ikke er svaret på alt.

Behovsprøving nei takk!

En av Unge Høyres kjepphester er behovsprøvd barnetrygd. Argumentet er at Trygve Hegnar og hans likesinnede ikke trenger barnetrygd og det er jo selvsagt rett, men argumentasjonen er ganske bakvendt fra det som er UHs vanlige tankerekke. Det er jo ikke slik at man mener at skattefradrag for pensjonssparing skal behovsprøves, fordi man ser på det som et gode for samfunnet at enkeltindivider oppfordres til dette. På samme måte er UH for flat skatt, noe som vil svekke dagens omfordelingsprinsipp i skattesystemet, og gi de med høyest arbeidsinntekt den største økonomiske gevinsten. Lov å lykkes er et av våre slagord, men barnetrygd det vil ikke UH gi de "vellykkede". Så hvorfor burde ikke barnetrygd behovsprøves?

I Norge får vi for få barn. Dermed burde tiltak som sørger for at man får flere barn oppfordres. Barnetrygd er helt klart et slikt tiltak. Sunn fornuft tilsier da at alle som får barn skal ha en økonomisk fordel ovenfor de som velger å ikke få barn, uavhengig av inntekt. Det er greit at det vil være lommerusk for våre aller rikeste, men en slik behovsprøvd ordning vil måtte omfatte folk med mer normale arbeidsinntekter for å få noen som helst effekt. Dagens toppskatt omfatter jo folk med det som faktisk er ganske normale lønnsinntekter. De best betalte arbeidsinntektene er allerede de hardest skattelagte, og en ytterligere økning er ikke i verken arbeidslivets eller UHs interesser. Da får man heller gi ekstra støtte til de som lever under fattigdomsgrensen for å sørge for at alle barn har gode oppvekstvilkår. Kanskje en løsning kan være å gi barnetrygd som skattefradrag i steden for støtte, da dette høres mye bedre ut i liberal-konservative ører. Man kan gjerne gjøre det valgfritt å få barnetrygd så Trygve Hegnar kan få slippe, men barn er et gode for alle, og skal belønnes deretter.

Korea Today

Jeg vil gjerne videreformidle verdens fremste informasjonskanal. Denne leser jeg hver dag for å bli oppdatert på de viktige sakene sett fra et kritisk synspunkt. Ingenting slår denne. Kim Jong Ill ER stor på tross av sine 63cm. Bare se på hva han sier. Så til alle dere fortapte kapitalistiske sjeler, vil dere ha sannheten så les: Korea Today

Er EU kampen over?

Jens Stoltenberg har uttalt til Daily Telegraph at han ikke tror Norge blir medlem av EU, riktignok har hans informasjonsrådgiver prøvd seg med litt brannslukking ved å si at Stoltenberg mente at det ikke er aktuelt akkurat nå, men uttalelsen reiser allikevel noen viktige spørsmål. For er det egentlig noen vits i å stå på barrikadene å kjempe for EU? Trenger Norge EU, og trenger EU Norge?

Norge har i dag full tilgang til EUs indre marked gjennom EØS-avtalen. Vi er i tillegg dypt integrert i EU gjennom å være med på en rekke av EUs samarbeidsprosjekter innen forsvar, justis og sikkerhet, og vi betaler full EU-kontigent. Det eneste vi mangler er innflytelse og stemmerett. Etter at ja-siden tapte i 94 på grunn av spørsmål sjølråderett og sjølstendighet er det et paradoks at vi godtar å være EU-medlemmer uten stemmerett, for hva hadde egentlig Norge tapt av selvstendighet om vi ble med i EU i dag? Vi hadde måttet begrense støtten til jordbruket, endre fiskeripolitikken og ikke hatt mulighet til å komme med selvstendige utspill i utenrikspolitikken på samme måte som i dag. Dette ville da i sum ført til positive endringer for det norske samfunnet. Vi ville fått innflytelse over lover som vedtas på vegne av oss samtidig som vi hadde fått et mer effektivt jordbruk. Det er etter mitt syn ikke noe spørsmål om Norge trenger EU, slik det fungerer i dag er det et stort demokratisk problem at vi ikke er med. Et annet spørsmål jeg imidlertid har stilt meg selv i det siste er hvorvidt EU egentlig trenger Norge, i hvilken retning hadde vi prøvd å påvirke EU?

Vi ville satset på å opprettholde dagens udugelige og proteksjonistiske landbrukspoltikk, vi ville også mest sannsynslig vært en bremsekloss for europeisk integrasjon og ytterligere felleskapsløsninger og vi ville drevet på for kostbare reguleringer og byråkratiske løsninger i søken etter aktiv næringspolitikk. Vi ville med andre ord fungert som en forlenget arm for Frankrike i jordbruks- og næringspolitikken og Storbrittania i den europeiske integrasjonen. Rett og slett det værste av to verdener. Jeg ønsker meg et åpent, integrert, dynamisk og liberalt Europa, så da er det nok like greit at Norge står utenfor til vi selv kommer ut av vår egen ideologiske og nasjonalistiske steinrøys. I hvert fall for Europas del.

På spørsmålet om EU-kampen virkelig er over vil jeg imidlertid rope ut NEI. Når EU får en ny grunnlov i stand, man ser at stadig flere spørsmål og utfordringer må løses regionalt og globalt, og den europeiske integrasjonen går videre tror jeg nordmenn vil se at vi har mer å tjene på å være innenfor enn utenfor. Å være husmann i eget land er ingen løsning å satse på.

Chavez på vei mot drømmesamfunnet!

En av mine personlige politikerfavoritter Hugo har nå tatt et nytt steg på vei mot sosialismens drømmesamfunn. Han okkuperer 20 store landeiendommer. Godt å se at Mugabe har noen fans som følger hans strategi, jeg var nemlig sørgerlig redd for at han var ganske alene. Nei nå er det nok ikke lenge før Venezuela er blitt til den himmelen sosialistene har gått å drømt om siden Marx. De har jo kommet ganske nært med Cuba, men her tror jeg vi har en skikkelig innertier. Keep on moving, the revolution is booming. (Hørt av en globaliseringsmotstander, hvem sa at sosialister ikke er kløppere i engelsk??)