Bilavgifter som dreper

Helt siden jeg gikk rundt og klappet bilene i nabolaget i 3 års alderen har jeg hatt et forhold til ting med motor og hjul som vanskelig kan kalles fornuftig. For meg handler bil om følelser, og det vil trolig føre til at jeg i løpet av mitt liv kommer til å bruke langt mer penger på dette transportmiddelet enn det som kan forsvares ut i fra økonomiske avveininger.

Generelt deler nok ikke nordmenn min interesse for bil, men folk flest ønsker seg allikevel biler som i dag ligger utenfor det de føler at lommeboken kan tynes for. Normale barnefamilier ønsker seg sikre stasjonsvogner som gjør at de kan føle seg trygge når de kjører barne til barnehage og skole, og det er et ønske som alle forstår.

Dersom du er utsatt for en ulykke i en bil konstruert i 2009 er sjansen for at du skal dø eller få en alvorlig personskade langt mindre enn om bilen er konstruert i 1999. Samtidig er drivstofforbruket og CO2 utslippet langt lavere på en ny bil kontra en bil i samme klasse laget i 1999. Grafen nedenfor er laget av det svenske forsikringsselskapet Folksam etter gjennomgang av alle trafikkulykker i Sverige i 2005, og viser den enorme utviklingen som har vært i bilers sikkerhet.

I Norge skrotes biler gjennomsnittlig etter 19,4 år, mens gjennomsnittsalderen på bilene er 10,2 år. Dette betyr at vi har hundretusener av biler i bilparken som er farlige og miljøfiendtlige sammenlignet med nye biler. Dette fører til tragiske ulykker med død eller alvorlige skader som resultat, og statens kvelende avgifter gjør at folk må betale med sine liv.

Hver eneste dødsulykke på veiene fører i følge Samferdselsdepartementet til et samfunnsøkonomisk tap på 25 millioner kroner. Hver alvorlige ulykke koster 7,8 millioner, mens ulykke med mindre skader koster 800.000. Transportøkonomisk institutt har regnet ut at trafikkulykker koster det norske samfunnet 25 milliarder kroner per år, til sammenligning tok staten inn 18,8 milliarder i engangsavgifter på nye biler i 2008. Trafikkulykkene er dermed ikke bare forferdelig og tragisk for de som rammes, men ekstremt kostbart for samfunnet som helhet.

Siden 1979 har trafikken blitt doblet, mens antallet dødsulykker er halvert. Altså ligger antallet drept i trafikken i 2009 på 1/4 av nivået fra 1979 per kjørte kilometer. Dette skyldes delvis bedre veier, men i all hovedsak skyldes det at vi har langt sikrere biler. En reduksjon i bilavgiftene ville således ikke bare ført til bedre sikkerhet for den enkelte, men også til samfunnsøkonomisk gevinst som følge av færre skadde og drepte i trafikken.

Det store flertallet av Norges befolkning må ha tilgang på en bil for å kunne komme seg fra hjem til jobb, skole og barnehage innenfor de tidsrammene som døgnet og den hektiske hverdagen gir. Vår spredte bosetning som oppmuntres og subsidieres av våre politikere gjør at det heller ikke er noen mulighet for å kunne bygge ut et godt kollektivtilbud til store deler av befolkningen, og bil er således en absolutt nødvendighet for de fleste.

Det betyr at politikerne må ta konsekvensen av den retningen de styrer samfunnet i, og den hverdagen som de fleste innbyggerne har, og gi folk muligheten til å kjøpe en bil som er sikker og miljøvennlig. En politikk som dreper eller invalidiserer mange mennesker hvert år, øker den globale oppvarmingen og sørger for at bare de rike kan kjøpe nye biler kan umulig være verken solidarisk, økonomisk eller miljøvennlig.